Livsfilosofi

For noen år siden tok jeg på meg et oppdrag i en kommune i sydstatene. Jeg skulle jobbe med mennesker som gikk «på sosialen». Jeg skulle vise at alle mennesker har mulighet til å forsørge seg selv. Alt vi behøver gjøre er å aktivisere dem. Jeg ba kommunen opprette en gruppe personer som fikk sosialstøtte. Alle med ulik farge og familieforhold. Jeg skulle treffe dem i grupper tre timer hver fredag. Jeg ba også om en liten sum penger jeg kunne bruke til formålet. Det første jeg sa etter å ha håndhilst på dem, var at jeg gjerne ville vite hva slags drømmer de hadde. Alle så på meg som om jeg ikke var riktig vel bevart.

«Drømmer? Vi har vel ingen drømmer.»
«Men da dere var barn, da, var det ikke noe dere gjerne ville gjøre?»
«Hva er drømmer godt for?» sa en kvinne. «Rottene spiser opp barna mine.»
«Det er da forferdelig,» sa jeg «Klart du er opptatt av rottene og barna dine.
Hva kan du gjøre med det?»
«Jeg trenger en dør av netting, for det er hull i den jeg har.»
«Er det noen her som vet hvordan man lager en nettingdør? lurte jeg på.
En mann i gruppen sa han hadde drevet med slikt for lenge siden, men at han nå hadde problemer med ryggen. Men han kunne jo prøve.

Jeg sa jeg hadde noen penger om han ville kjøpe litt netting og lage dør til kvinnen. «
Tror du at du kan gjøre det for henne?»
«Ja, jeg skal forsøke.»
Neste uke da gruppen var samlet igjen spurte jeg kvinnen: «Nå, er nettingdøren på plass?»
«Ja, det er den,» svarte hun.

«Da kan vi kanskje begynne å drømme litt.» Hun ga meg et lite smil tilbake.
«Hvordan kjennes det?» spurte jeg mannen som hadde laget døren.
«Dette var morsomt,» sa han, «jeg føler meg mye bedre.»

Snart var gruppen igang med å drømme. Etterhvert erfarte gruppen at det ikke var så dumt dette å drømme. Disse enkle små skrittene førte til at mennesker begynte å se at det var muligheter.

Jeg spurte andre om drømmene deres. En kvinne fortalte at hun alltid hadde ønsket å bli sekretær.
«Er det noe hinder for det?» lurte jeg på. Det er alltid det spørsmålet jeg stiller.

«Jeg har seks barn,» sa hun, «og jeg har ingen som kan passe på dem når jeg ikke er hjemme.»
«Vi forhører oss i gruppen,» sa jeg.
«Finnes det noen her som kan være barnevakt for seks barn én eller to dager i uken mens denne kvinnen går på  sekretærkurs?»

«Jeg har barn, jeg også,» sa en kvinne, «men jeg tar gjerne noen til.»
«Da gjør vi det på den måten,» sa jeg. Vi satte opp en plan, og kvinnen kunne begynne på kurset.
Alle fant på et eller annet. Mannen som satte inn nettingdøren fikk seg noen småjobber.
Kvinnen som passet på barna fikk være fostermor for kommunen.

På tolv uker fikk jeg alle ut i arbeid og vekk fra sosialstønaden.
Dette har jeg nå vært med på mange ganger.

Virginia Satir