Den største forskjellen mellom en vanlig mann og en soldat, er at soldaten tar alt som en utfordring, mens en vanlig mann tar alt enten som en velsignelse eller som en forbannelse.
Don Juan
Roger Crawford hadde alt han trengte for å spille tennis - alt uten to hender og ett ben.
Da foreldrene så han første gang, så de en baby med en kort liten utvekst på høyre underarm.
Han hadde ingen håndflater, armene og bena var kortere enn normalt. Han hadde bare tre tær på høyrefoten og et forkrøplet venstreben som han senere måtte amputere. Legene fortalte at Roger hadde en sjelden misdannelse i armer og ben, en misdannelse som bare én av 90000 barn blir rammet av. Roger ville antageligvis verken kunne gå eller klare seg selv.
Rogers foreldre stolte ikke på det legene sa.
«Mine foreldre har alltid sagt at jeg ikke er mer handikappet enn det jeg tillater meg selv å være,» sa Roger. «De lot meg aldri synes synd på meg selv eller utnytte andre på grunn av handikappet mitt. En gang var jeg ille ute fordi jeg alltid leverte skoleoppgavene for sent,» forklarer han. «Jeg var nødt til å holde pennen med begge «hendene» og skrev derfor veldig langsomt. Jeg ba pappa skrive en melding til læreren for å be om å få to dager til på meg. Men isteden tvang han meg til å sette igang med oppgaven to dager tidligere enn de andre.» Rogers far oppmuntret ham til å drive på med sport. Han lærte ham å serve i volleyball og å sparke fotball i haven hjemme etter skoletid. Da Roger var tolv ble han valgt inn på skolens fotballag. (Amerikansk fotball, overs, anm.)
Før hver kamp drømte han om å gjøre såkalt touch-down. En dag gikk drømmen i oppfyllelse.
Han fanget ballen og stakk avgårde mot mållinjen så fort han kunne med det kunstige benet sitt. Laglederen og lagkameratene heiet vilt. Da han hadde ti meter igjen, var det en av motspillerne som kastet seg mot ham og fikk tak i det ene benet. Han forsøkte å sparke fra seg med det andre benet - det kunstige. Det løsnet og falt av. «Jeg var fortsatt oppreist,» forteller Roger. «Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg satte igang med å hoppe mot mållinjen. Dommeren kom springende og strakte armene i været. Touchdown! Ansiktsuttrykket til den karen som holdt i det kunstige benet, var mer verd enn de seks poengene laget fikk.»
Rogers interesse for sport vokste og det gjorde selvtilliten også. Men det var ikke alle vanskeligheter han klarte å overvinne. Det vanskeligste var å spise i skolens matsal fordi alle de andre elevene så med avsky på ham når han fomlet med maten. Dessuten led han under de mange mislykkede forsøkene på maskinskriving. «Jeg lærte meg noe svært nyttig når det gjaldt maskinskriving,» sa Roger. «Man klarer ikke å gjøre alt, derfor får man konsentrere seg om det man klarer å gjøre.» En ting Roger er god til, er å spille tennis. Når han slomed en vanlig rackert mistet han som regel taket. Den skled ut av den ødelagte hånden hans og for i alle himmelretninger. I en sportsforretning fant han ved en tilfeldighet en rackert som passet ham. Håndtaket var dobbelt og den passet ham så perfekt at det var mulig å serve og slå akkurat som en annen tennis spiller. Han trente hver dag og snart spilte han sin første kamp. Den tapte han.
Men Roger var sta. Han trente og trente og spilte og spilte. Han fikk operert begge fingrene på venstrehån-den. Dette førte til at han kunne gripe enda bedre om spesialracketen og forbedret spillet betraktelig. Han ble som helt besatt av tennisen. Og sakte, men sikkert begynte han å vinne. Han var med i mange tennisturneringer på skolen og avsluttet med 22 seire og 11 tap. Senere ble han den første spilleren med fysisk handikap som ble profesjonell tennislærer i USA. Nå reiser han landet rundt og snakker om hva som kreves for å bli en vinner.
«Eneste forskjellen mellom meg og deg er at du kan se mitt handikap, jeg kan ikke se ditt. Handikap har vi alle sammen. Når folk spør om jeg har seiret over handikappet, sier jeg at jeg ikke har seiret over noen ting. Jeg har bare lært meg hva jeg ikke kan gjøre, for eksempel det å spille piano eller spise med pinner. Det viktigste er at jeg har lært hva jeg kan gjøre. Så får jeg gjøre det jeg kan av hele mitt hjerte.»
Jack Canfield

Alle kan gjøre noe