Livsfilosofi

Charlie, en god venn av meg, kom brått inn døren. Han smelte den hardt igjen etter seg gikk rett bort til kjøleskapet, tok ut en ølflaske og sank ned på en kjøkkenstol. Jeg så forskrekket, men likevel interessert på ham. Han så helt fortumlet ut, sjokkert som om han nettopp hadde sett et spøkelse. Han hadde svarte ringer under øynene og nikket med hodet hele tiden. Akkurat som om han pratet med seg selv. Til slutt tok han en slurk av ølet og så meg inn i øynene. Jeg sa til ham at han så forferdelig dårlig ut. Han innrømmet at han følte seg enda verre - nesten i sjokk. Så fortalte han om det merkelige som hadde skjedd.

Charlie er kunstlærer på gymnaset her i byen. Han har jobbet der i mange år og har rykte som en førsteklasses lærer. Han har alltid vært respektert av lærerne og elsket av elevene. Denne dagen hadde han hatt besøk av en tidligere elev. Etter fire eller fem år hadde hun kommet tilbake for å vise ham gifteringen, sitt nyfødte barn og fortelle om det yrket hun hadde valgt.
Charlie tok en ny slurk av ølet. Jaså, var det slik det hang sammen. Hadde han endelig fått øynene opp for at tiden flyr. Når man er lærer og ser ungdom vokse, ruller årene ganske fort forbi. Han må ha sett det urovekkende i at det står en kvinne der det før sto et barn. Trodde jeg. «Nei, det var egentlig ikke det,» forklarte Charlie. «Nei, det var ingen lekse i det at vi alle skal dø. Og jeg har ikke sett noe spøkelse.» Leksen handlet om det å være ydmyk.Eleven som hadde kommet på besøk het Angela og hadde for fem år siden ikke tatt kunstutdannelsen sin så høytidelig. Charlie husket henne som en stille, alminnelig jente som for det meste holdt seg for seg selv. Det var når noen begynte å snakke vennlig til henne man så det vakre smilet.

Nå var hun en selvsikker ung kvinne, en kvinne som innledet en samtale istedenfor bare å svare. Hun hadde egentlig kommet for å hilse på sin gamle kunstlærer, men hun hadde også en annen grunn for besøket. Etter å ha småsnakket en stund satte hun igang.

«Da jeg gikk på gymnaset utnyttet min stefar meg seksuelt,» forklarte hun. «Han slo meg og kom til meg i sengen om nettene. Det var fryktelig. Jeg skammet meg forferdelig. Jeg fortalte det ikke til noen. Det var ingen som visste noe om det. En gang da jeg gikk i tredjeklasse reiste mor og far bort en helg. Jeg var alene hjemme for første gang. Jeg ønsket bare en eneste ting, å flykte fra alt sammen. De reiste torsdag kveld. Jeg forberedte meg hele natten, skrev et langt brev til mamma og gjorde alt i stand for å gjøre det jeg hadde bestemt meg for. Jeg kjøpte en rull med teip og holdt på en time med å tette igjen rundt dørene og vinduene i garasjen. Jeg satte nøklene i mammas bil, plasserte kosebamsen min i setet ved siden av og gikk og la meg.

Jeg ville gå på skolen som vanlig på fredag. Etterpå ville jeg prate med mamma og pappa på telefonen før jeg gikk ut i garasjen for å slå på motoren. Jeg visste ingen ville finne meg før søndag kveld. Da kom mamma og pappa hjem. Da ville jeg være død, da ville jeg være fri.» Angela hadde planlagt å være på skolen til og med åttende timen. Da skulle hun ha kunsttime. Charlie, som altså var hennes kunstlærer, satt på en krakk ved siden av henne. Han så på tegningen hennes, la armen anerkjennende rundt skuldrene hennes og skrøt av den. Han småpratet og lyttet når hun svarte. Etterpå ga han henne en kort liten klem før han gikk videre til de andre elevene.

Angela gikk hjem og skrev et nytt avskjedsbrev. Denne gang med et helt annet innhold. Hun tok bort teipen i garasjen og pakket ned kosebamsen. Så ringte hun til presten som med en gang kom og hentet henne. Hun forlot foreldrene og kom aldri tilbake. Nå kom hun på besøk for å fortelle at det var Charlie hun hadde å takke for at hun levde.

Charlie var nesten ferdig med å fortelle. Vi satt og småpratet lavmælt om skolen, om den allmenne oppfatningen at det er bortkastet å bruke tid på elevene, om at det store antallet elever gjør sitt til at man ikke blir oppmerksom på slike tilfeller som Angela. Hvor mange ganger, spurte vi oss selv, har vi unnlatt å ta på alvor de elevene som har det vanskelig? Vi satt stille og lot innholdet i fortellingen synke ned i oss. Slike møter som Charlie hadde med Angela i lcunsttimen, burde skje tusenvis av ganger hver dag - på skolene, i kirkene og på kjøpesentrene.

Så ga Charlie sin tolking av hendelsen. Angela hadde i det korte øyeblikket med nærhet og omsorg, kommet frem til dette: om en vanlig lærer brydde seg om henne, tok kontakt, hørte på henne og så henne, måtte det også finnes andre mennesker som brydde seg om henne. Bare hun fant dem.

Charlie la hodet i hendene. Han var full av ydmykhet. «Nancy,» sa han med ettertrykk, «det som gjør meg mest ydmyk er at jeg ikke engang husker episoden.» Og etter alle disse årene hadde hun kommet tilbake for å fortelle at hun hadde ham, kunstlærer Charlie, å takke for at hun levde.

Nancy Moorman