Livsfilosofi

Der man tar kvelertak på frykten øker styrken, erfaringen og selvtilliten... Det er nødvendig å gjøre det man ikke kan gjøre.    

Eleanor Roosevelt

Hun het Nikki og bodde i samme gate som meg. Hun var til stor glede og inspirasjon for meg i mange år. Hennes skjebne grep meg sterkt og når jeg har det vanskelig, pleier jeg å tenke på hvor modig hun var.

Det begynte med legenes diagnose da hun gikk i syvende klasse. Det var slik familien hadde fryktet. Hun hadde blodkreft - leukemi. Månedene som kom var fylt med sykehusbesøk. Legene undersøkte henne, ga henne sprøyter og tok hundrevis, ja tusenvis av prøver. Så kom cellegiftkuren. Hun hadde gode muligheter for å bli helbredet. Behandlingen førte til at hun mistet håret. Når man går i syvende klasse er det forferdelig å miste håret. Det vokste ikke ut igjen og familien begynte å bli bekymret.

Sommeren før hun begynte i åttende, kjøpte hun parykk. Den var ubehagelig å ha på og den klødde. Men hun brukte den likevel. Nikki var populær og mange av elevene likte henne godt. Hun var leder for heiagjengen og hadde alltid mange rundt seg. Men nå var det akkurat som om det var forandringer underveis. Hun var preget av sykdommen og så kanskje litt rar ut. Vi vet jo hvordan barn kan være. Akkurat som alle andre antageligvis. Vi tar oss en gang iblant i å le og si noe på tross av at vi vet ordene vil såre og gjøre vondt. I løpet av de to første ukene i åttende klasse, dro noen av henne parykken flere ganger. Hver gang stoppet hun og bøyde seg ned, skjelvende av redsel og forlegenhet, plukket opp parykken og satte den på seg igjen. Hun tørket tårene før hun gikk inn i klassen. Hver gang lurte hun på hvorfor det ikke var noen som tok henne i forsvar.

Slik fortsatte det i to uholdbare uker. Hun fortalte foreldrene at hun ikke orket mer. De sa hun kunne bli hjemme fra skolen om hun ville. Er en datter i ferd med å dø når hun går i åttende, bryr man seg liksom ikke så mye om hun fortsetter i niende. At hun er lykkelig og har det trygt og godt, er det eneste som betyr noe.

Nikki fortalte at det ikke var så farlig om hun mistet håret. «Det klarer jeg å takle,» sa hun.
Hun sa til og med at det ikke gjorde henne noe å dø. «Det klarer jeg også å takle,» sa hun,
«men vet du hvordan det er å miste venner? Å gå gjennom korridorene og se hvordan de trekker seg til siden, akkurat som Rødehavet, når jeg kommer? Eller å gå ned i spisesalen når det er pizza til lunsj, noe som er alles livrett, og de går sin vei før de er ferdig med å spise? De sier de ikke er sultne, men jeg vet de går fordi jeg setter meg der. Vet du hvordan det er når ingen vil sitte ved siden av deg på benken i skolegården, eller slutter å bruke garderobeskapene ved siden av ditt? De legger bøkene sine andre steder enn der jeg legger dem, for å slippe å stå ved siden av henne med parykken, hun med den fæle sykdommen. Men den smitter jo ikke, de kan jo ikke ta den fra meg. Vet de ikke at jeg trenger mine venner mer enn noen gang? Neida,» sa hun, «å dø er ingenting når man tror på Gud og vet nøyaktig hvor man kommer til å tilbringe evigheten. Å miste håret er ingenting det heller, men å miste sine venner er forferdelig.»

Nikki hadde tenkt å være hjemme fra skolen, men i løpet av helgen hendte det noe. Hun hørte om to gutter, den ene i sjette klasse, den andre i syvende. Det som hadde hendt dem ga henne mot til å fortsette. Syvende klassingen var fra Arkansas. Selv om det ikke ble sett på med blide øyne, gikk han med Bibelen i baklommen. Det ble fortalt at tre gutter kom bort til ham og rev til seg Bibelen og sa:
«Din feiging! Det er bare feiginger som behøver religion. Det er bare feiginger som ber.
Ta aldri med deg den bibelen til skolen igjen.» Det ble fortalt at han rakte Bibelen til den største av de tre og sa: «Her har du den, få se om du er modig nok til å ha den med deg på skolen en hel dag.»
Han fikk tre nye venner den dagen.

Den andre fortellingen som ga Nikki nytt mot, var om en sjette klassing fra Ohio som het Jimmy.
Han var misunnelig på at California hadde et motto, nemlig «Eureka!» Ohio hadde ingen.
Han kom på fem ord som forandret livet hans. På egen hånd skaffet han en masse underskrifter.
Og når navnelisten var lang nok, ga han den til de som var ansvarlig for lovene i staten.
Takket være en modig sjette klassing har staten Ohio i dag som offisielt motto: Alt er mulig med Gud.

Neste dag satte Nikki på seg parykken på nytt. Hun sminket seg og gjorde seg så pen som mulig og fortalte foreldrene at nå, nå drar jeg på skolen. Det var en ting hun måtte gjøre, noe som hun trengte å vite. De forsto ikke hva hun mente og ble urolige. De fryktet det verste, men kjørte henne likevel til skolen.

De siste ukene hadde Nikki gitt foreldrene hver sin klem når hun gikk ut av bilen. Selv om det var litt flaut og de andre elevene ertet henne, lot hun som ingenting. Denne dagen ga hun dem også en klem da hun gikk ut av bilen. Hun snudde seg og sa: «Gjett hva jeg skal gjøre i dag?» Øynene ble fylt av tårer, men det var tårer fylt med styrke og glede. Visst var hun redd for det ukjente, men i dag var det en helt spesiell grunn for det hun hadde tenkte å gjøre. «Hva er det?» spurte de. «I dag skal jeg få greie på hvem som er mine ordentlige venner,» sa hun. Og med de ordene tok hun av seg parykken og la den fra seg på bilsetet. «De får ta meg som jeg er, ellers får det bare være. Jeg har liten tid. I dag må jeg få greie på hvem det er.» Hun begynte å gå. Etter bare to skritt snudde hun seg og sa: «Be for meg!» «Det gjør vi,» svarte de. Og da hun gikk mot de 600 andre elevene, kunne hun høre faren si: «Det er jenta si, det!»

Den dagen skjedde det et under. Nikki gikk over skolegården og inn i skolen uten at en eneste ropte hånlig eller gjorde narr av henne.

Hun har lært tusenvis av mennesker det eneste riktige: det å være seg selv, det å bruke de gaver Gud har gitt en, det å forsvare det som er rett selv om man kjenner seg usikker og redd.

Siden dette skjedde har Nikki avsluttet gymnaset, og bryllupet som det aldri skulle blitt noe av,
ble feiret for noen år siden. Nå har Nikki fått en liten datter hun har kalt Emily etter min lille datter.
Hver gang jeg opplever noe som virker helt umulig, tenker jeg på Nikki og får nytt mot.

Bill Sanders