Livsfilosofi

«Jeg skal hjem til Danmark og vil bare si at jeg elsker deg.»

Siste gang pappa ringte meg, gjentok han disse ordene syv ganger på en halvtime. Jeg lyttet ikke spesielt godt etter. Jeg hørte ordene, men ikke hva han sa og absolutt ikke den dypere meningen med dem. Jeg trodde pappa skulle bli over 100 år, bestefar ble nemlig 107. Jeg hadde ikke fattet hans sorg over mammas død, ikke forstått hans dype ensomhet hjemme eller skjønt at de fleste vennene hans hadde forlatt denne planeten. Han oppfordret igjen og igjen mine brødre og meg om å skaffe oss barn, slik at han fikk noen barnebarn å pusle med. Jeg var for opptatt med forretningen til å lytte skikkelig etter.

«Pappa er død,» sukket min bror den 4. juli 1973.

Lillebror er jurist og er svært så slagferdig. Han har alltid hatt godt humør og var svært rappkjeftet. Jeg trodde dette var ment som en vits og ventet på poenget. Det var ingen vits. «Pappa døde i Roskilde i samme seng som han ble født,» fortsatte Brian. «Begravelsesbyrået ordner det slik at far blir sendt i kiste med båt i morgen. Vi må forberede begravelsen.» Jeg var helt målløs. Det er slikt som ikke skal skje. Om jeg hadde visst at det var pappas siste dager, hadde jeg bedt om å få følge ham til Danmark. Jeg er enig med dem som sier at et menneske ikke skal dø i ensomhet. Man skal alltid ha noen ved sin side når man går fra én virkelighet til en annen. Om jeg hadde lyttet, kunne jeg ha trøstet ham de siste timene. Pappa forsøkte å fortelle meg om det som skulle skje, men jeg lyttet ikke. Jeg var lei meg, jeg angret. Hvorfor hadde jeg ikke vært til hjelp for ham som alltid hadde vært til hjelp for meg?

Da jeg var ni år kom han en gang hjem klokken fem om morgenen etter å ha arbeidet atten timer i bakeriet. Han vekket meg ved å stryke meg over ryggen og hviske: «Nå er det på tide å stå opp gutten min.» Da jeg hadde kledd på meg, hadde han lagt avisene jeg skulle dele ut ned i sykkelkurven. Når jeg blir minnet på hvor omtenksom han var, får jeg tårer i øynene. Da jeg var med i sykkelkonkurranser, kjørte han meg åtte mil hver eneste tirsdagskveld for at jeg skulle få være med å konkurrere. Han var der for å trøste meg om jeg tapte og dele gleden med meg om jeg vant. Senere fulgte han meg til de fleste stedene jeg hadde forelesninger. Han lo aldri, men lyttet og fortalte stolt: «Det der er min sønn!»

Det gjorde meg vondt at pappa, som alltid hadde støttet meg, ikke fikk min støtte. Mitt enkle råd er at vi alltid, alltid må fortelle dem vi elsker, hvor høyt vi elsker dem. A følge noen vi elsker gjennom dødsprosessen, gir et helt spesielt perspektiv på livet.

Mark Victor Hansen