Da Marita var tretten, var det fillete dongeribukser og fargerike T-skjorter som var det eneste riktige. Selv om jeg selv hadde vokst opp i de vanskelige 30-årene og ikke hadde hatt råd til mange klær, hadde jeg aldri kledd meg dårlig. En dag oppdaget jeg at Marita gned buksene inn med jord og stein. Jeg var forskrekket over at hun ødela buksene jeg hadde kjøpt og løp ut for å si hva jeg mente om dette. Hun gned videre mens jeg la ut om min fattige barndom. Da jeg hadde fortalt ferdig, uten at hun på noen måter hadde blitt rørt til tårer, spurte jeg om hvorfor hun ødela et par nye bukser. Uten å se opp, sa hun:
«Nye kan jeg da ikke ha på meg!»
«Hvorfor ikke det?»
«Jeg kan bare ikke, så jeg skitner dem til slik at de ser gamle ut.»
Totalt mangel på logikk med andre ord. Hvorfor er det populært å ødelegge nye klær?
Hver morgen da hun gikk til skolen, så jeg på henne og sukket. «At min datter skal se slik ut!» I farens gamle T-skjorte som hun hadde farget i batikkmønster, med store blå prikker og streker, sto hun der. «Fine å lage støvlduter av,» tenkte jeg.
Og buksene, de hang så langt nede på baken at de nesten holdt på å falle av.
Men hvor skulle de egentlig ta veien? Det var jo så trange at de ikke kunne falle av likevel.
En dag da hun hadde gått på skolen, var det som om Gud hvisket meg i øret og sa: «Vet du hva som er det siste du sier til Marita hver dag før hun går på skolen? min datter skal se slik og slik ut. Når hun kommer på skolen og venninnene snakker om sine gammeldagse mødre som klager hele tiden, har hun nok av kommentarer å bidra med. Har du sett på de andre jentene på skolen? Ta en titt på dem.»
Jeg kjørte til skolen og hentet Marita. Da la jeg merke til at mange av de andre jentene så enda verre ut enn henne. På hjemveien nevnte jeg at jeg nok hadde tatt i litt for hardt da jeg sa hun ødela buksene sine. Jeg forslo å møtes på halvveien:
«Heretter får du ha på deg hva du vil på skolen og når du er sammen med venninnene dine. Jeg skal ikke mase på deg om det.»
«Det høres bra ut!»
«Men når du er sammen med meg i kirken, er ute og handler eller er bedt bort til venner, vil jeg gjerne at du har på deg noe som jeg liker også.»
Hun tenkte over saken.Så la jeg til:
«Det innebærer at du får det som du selv vil i 95 prosent av tilfellene, jeg for min del får fem prosent.Hva sier du til det?»
Det kom et godkjent lite glimt i øynene hennes. Hun rakte meg hånden og sa: «La gå!»
Deretter sa jeg bare «ha det» til henne når hun gikk på skolen om morgenen. Jeg nevnte ikke klærne med et ord. Når hun var sammen med meg, kledde hun seg pent uten å krangle.
Vi hadde en avtale.
Florence Littauer

En avtale