Livsfilosofi

En gang i livet inntreffer det gåtefulle møtet, når noen ser hvem vi er og hva vi kan bli, og tenner en gnist som får oss til å yte vårt heste.

Rusty Berkus

Som barn hadde jeg store problemer med å lære. Jeg hadde det som heter dysleksi. Barn med dysleksi lærer ofte ord fort. Men de oppfatter som oftest ikke ordene slik andre oppfatter dem. Selv skaffet jeg meg et omfattende utvalg av ord som jeg kjente igjen når jeg så dem. Dette førte til at mine foreldre var optimistiske når det gjaldt muligheten for å lære. I første klasse oppdaget jeg til min store forskrekkelse at bokstaver var viktigere enn ord. Barn med dysleksi skriver bokstavene opp ned og bak frem og ikke i samme rekkefølge som andre. Lærerinnen jeg hadde i første klasse forsto ikke så mye av mitt problem. Men hun skjønte at jeg hadde store problemer med å lære.

Hun skrev ned sine iakttakelser av meg. I løpet av sommeren ga hun dem til lærerinnen jeg skulle ha i andre klasse, slik at hun kunne skaffe seg fordommer mot meg allerede før hun hadde møtt meg. Da jeg begynte i andre klasse kunne jeg se svarene på matte oppgavene, men jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme frem til dem. Jeg skjønte at utregningen var viktigere enn svaret. Nå var jeg blitt ordentlig redd skolen og begynte å stamme. Ettersom jeg ikke klarte å uttrykke meg, ikke klarte å regne og ikke klarte å sette bokstavene riktig sammen, var jeg rene katastrofen. Jeg satte meg bakerst i klassen i alle timene og gjorde meg usynlig. Når noen la merke til meg og spurte meg om noe, mumlet jeg: «J-j-j-jeg v-v-vet i-i-i-ikke.»

Lærerinnen jeg fikk i tredje klasse visste allerede fra første dag at jeg ikke kunne snakke, lese eller regne. Hun gruet seg til sitt første møte med meg. Jeg oppdaget at jeg kunne komme meg unna problemer ved å late som jeg var syk. Jeg var mer hos skolesøster enn i timene med lærerinnen. Jeg fant på den ene unnskyldningen etter den andre for å skulke skolen. Dette var min strategi i både tredje og fjerde klasse.

Da jeg var på vei til å dette helt av lasset, begynte jeg i femte. Gud plasserte meg i klassen til den beryktede frøken Hardy. Hun var en av de mest respekterte lærerne på vestkysten av USA. Denne merkverdige kvinnen som raget 1,80 meter i været, la armene rundt meg og sa: «Du har ikke problemer med å lære, du er bare litt eksentrisk!»

Et eksentrisk barn betraktes med større optimisme enn et barn som bare har vanskelig for å lære. «Jeg har snakket med din mor,» sa hun, «og hun sier at når hun leser for deg husker du det nesten ordrett. Du klarer bare ikke å sette det sammen bit for bit. Siden høytlesning ser ut til å være et problem, skal jeg gi deg beskjed på forhånd når jeg vil at du skal lese høyt i ldassen. På den måten får du tid til å lære teksten utenat, og så later vi som om du kan lese for de andre. Når jeg ber de andre elevene jobbe med de arbeidsoppgavene jeg deler ut, kan du heretter gjøre dem i ditt eget tempo hjemme. Da har du iklce så stort press på deg, og du lean levere besvarelsen dagen etter.»

«Jeg har også oppdaget at du er usikker og redd for å gi uttrykk for hva du tenker,» fortsatte hun. «Men jeg mener at alle de meningene et menneske har, er verd å lytte til. Jeg har undersøkt saken nærmere og jeg er sikker på at dette vil fungere. En gang var det en som het Demosthenes. Han fikk den hjelpen han trengte. Kan du si Demosthenes?»

«D-d-d-d...»

«Nåja,» sa hun, «det kommer du til å lære. Han hadde en tunge som var vanskelig å styre. Derfor puttet han Stener i munnen og øvde til han fikk orden på den. Jeg har vasket to kuler som er for store til at du kan svelge dem. Fra nå av skal du putte dem i munnen når jeg vil du skal snakke. Du stiller deg opp og snakker så høyt at jeg både kan høre og forstå hva du sier. «Med hennes støtte og forståelse, tok jeg sjansen. Jeg mestret tungen og lærte meg å snakke ordentlig.

Neste år gikk jeg videre i sjette klasse. Til min store glede fortsatte frøken Hardy også. Jeg fikk ha henne i to år til.

Jeg holdt kontakten med frøken Hardy i årene som kom. For noen år siden fikk jeg greie på at hun var uhelbredelig syk av kreft. Jeg trodde hun var ensom. Jeg kjøpte flybillett og reiste for å besøke henne. Der måtte jeg stå i kø bak flere hundre andre elever som hadde holdt kontakten med henne. De ville vise henne ære den siste tiden hun hadde igjen å leve. Det var en spennende blanding mennesker. Det var tre senatorer, tolv politikere og flere direktører. Da vi snakket sammen, kom det frem at de fleste av oss var like usikre da vi begynte i femte og fikk frøken Hardy. Vi trodde ikke vi kunne noe, at vi iklce betydde noe. Etter at vi fikk henne som lærerinne, begynte vi å få troen på oss selv og på at vi betydde noe. Vi var mennesker som kunne gjøre noe ut av livet om vi forsøkte.

H. Stephen Glenn