Livsfilosofi

Major James Nesmeth hadde lenge drømt om å bli en bedre golfspiller. Han utviklet en helt spesiell teknikk for å nå dette målet. Før han kom på denne teknikken, var han bare en vanlig gjennomsnittsspiller og brukte aldri mindre enn 95 slag på de atten hullene. Så holdt han opp å spille i syv år. Han rørte ikke en golfkølle. Han satte ikke sine ben på en golfbane.

Ironisk nok var det i løpet av de syv årene han ikke spilte at han utviklet den forbløffende effektive teknikken som gjorde ham til en bedre golfspiller. Det er en teknikk som vi alle kan lære noe av. Første gangen han igjen satte foten på en golfbane, gikk han rundt banen på 74 slag. Uten å ha tatt i en eneste kølle på syv år, gikk han 20 under sitt eget handikap.

Ufattelig! I tillegg hadde han fått dårligere kondisjon i løpet av disse syv årene. Hva var hemmeligheten?
Jo, visualisering.

Det hadde seg nemlig slik at major Nesmeth hadde vært krigsfange i Nord-Vietnam i de syv årene som hadde gått. Han hadde sittet i et fangebur som bare var 1,35 meter høyt og 1,50 meter langt.

Han så sjelden andre mennesker, pratet sjelden med noen og fikk ikke holdt seg i form i den tiden han satt i fangenskap. I de første månedene gjorde han nesten ikke annet enn å håpe om å bli satt fri. Siden innså han at han måtte finne på noe for tenke på noe annet. Ellers ville han bli helt gal og med stor sannsynlighet dø. Det var da han lærte seg visualisering.

I fantasien valgte han seg den golfbanen han likte best og begynte å spille. Hver dag spilte han 18 hull. Han så seg selv i golfklær, han kjente lukten av trær og nyklipt gress. Han spilte i all slags vær. Det blåste, det var tåke, det var sol. Hver eneste detalj ble til virkelighet - trærne, fuglene som kvitret og sang, ekornene som klatret omkring og banen som bølget seg utover det kuperte terrenget.

Han kjente hvordan golfkøllen lå i hendene. Han var sin egen instruktør når han øvde på slagene. Han så hvordan ballen tok en bue og landet like i nærheten av hullet, hoppet et par ganger og rullet til det punktet han hadde sett seg ut. Alt skjedde i fantasien.

I det virkelige livet hadde han god tid. Han kunne jo ikke gå noe sted. I fantasien gjennomførte han hvert eneste skritt mot ballen, som om han fysisk var tilstede på banen. Det tok ham like lang tid å spille 18 hull i tankene som det ville tatt i virkeligheten. Ikke en eneste detalj unnlot han. Aldri hoppet han over et slag.

Syv dager i uken, fire timer om dagen. Atten hull. Syv år. 20 slag mindre. Nå gikk han runden på 74 slag.