Livsfilosofi

Elleve år gamle Angela ble rammet av en sjelden sykdom i nervesystemet. Hun ble svakere og svakere. Hun klarte snart ikke gå lenger. Legene ga henne ikke store håpet om å bli frisk. De mente hun ville sitte i rullestol resten av livet. De sa at det bare var noen ytterst få som ble friske etter å ha fått denne sykdommen. Men Angela lot seg ikke knekke. i sykesengen forsikret hun alle om at det iklce var lenge før hun skulle gå igjen.

Hun ble flyttet til et såkalt rehabiliterings sykehus i San Francisco og gjennomgikk alle de behandlinger som var mulig. Hun sjarmerte alle sykepleierne med sitt ukuelige mot og humør. De lærte henne å visualisere - å se seg selv gå. Om ikke annet så skulle det være med på å holde ut alle de lange timene i sengen. Angela jobbet så hardt hun kunne med sykegymnastiklcen, i svømmebassenget og i treningsrommet. Men hun jobbet like hardt når hun lå i sykesengen og lot som om hun kunne gå, gå, gå.

En dag hun gjorde alt hun kunne for å innbille seg at benene rørte på seg, var det som det skjedde et under. Sengen rørte på seg. Den flyttet seg rundt i rommet. «Se hva jeg gjør,» ropte hun. «Se, se! Jeg kan! Jeg rørte på meg. Jeg rørte på meg!»

På sykehuset var det ikke bare henne som ropte. Alle løp rundt og skrek. Pasientene skrek, sykepleierne skrek. Bilder falt ned fra veggene, stoler veltet og glass ble knust. Det var nemlig jordskjelv i San Francisco. Men si iklce noe om det til Angela. Hun var overbevist om at det var hun selv som rørte på seg. Og nå, noen få år etter, er hun tilbake på skolen. På egne ben. Ingen krykker, ingen rullestol. Den som får jordoverflaten til å skjelve i San Francisco kan også seire over en ussel liten sykdom.

Hanoch McCarty