Livsfilosofi

Mamma er det blideste og mest godhjertede mennesket man kan tenke seg. Hun har alltid vært glad og pratsom og innstilt på å gjøre hva som helst for hvem som helst. Vi har alltid stått hverandre nær, men nå har hun fått sykdommen Alzheimer, en sykdom som litt etter litt tar fra henne personligheten. i løpet av ti år har hun sakte, men sikkert glidd bort fra oss. Langsomt dør hun fra oss, og langsomt slipper vi taket i hverandre. Dette gjør meg veldig trist. Men selv om hun er nesten ute av stand til å ta vare på seg selv, har hun i hvert fall kjent igjen familien. For vel to og et halvt år siden kom den forandringen også.

Mine foreldre pleide å stikke innom nesten daglig. Vi hadde det svært hyggelig sammen. Men plutselig var det som om en kobling manglet. Mamma visste ikke lenger at jeg var hennes datter. «Hun er slikt et hyggelig menneske,» sa hun til pappa. Det spilte ingen rolle at jeg sa jeg var hennes datter. Jeg var blitt en hyggelig «nabo». Jeg holdt rundt henne når jeg skulle gå og lukket øynene for å innbille meg at hun var den moren jeg hadde for mange år siden. Jeg sugde til meg alle de følelsene som hadde vært mine i 36 år - hennes varme, trygge kropp, gleden når hun la armene rundt meg, den milde, deilige duften som bare hun hadde.

Denne delen av sykdommen hadde jeg vanskelig for å takle. Jeg gjennomgikk en tøff tid og kjente at jeg trengte mamma på en helt spesiell måte.

Sent en ettermiddag mens jeg holdt på å lage middag, skjedde det noe. Jeg ble fullstendig overrumplet. Pappa, mamma og mannen min satt på verandaen da mamma reiste seg brått. Hun løp inn på kjøkkenet, tok tak i meg og snudde meg rundt. Hun kjente meg igjen! Med tårer i øynene spurte hun om det var sant at jeg var hennes lille datter. Følelsene tok overhånd, og jeg begynte å gråte. Ja, det var sant. Vi klemte hverandre og gråt. Ingen ville slippe den fantastiske stunden. Jeg visste at den ville forsvinne like fort som den kom. Hun sa at hun hele tiden hadde følt at vi sto hverandre nær og at jeg var så hyggelig, men plutselig hadde det gått opp for henne at jeg var barnet hennes. Vi kjente lettelse og glede begge to. Jeg nøt hvert sekund. Vi fikk et lite friminutt fra den fryktelige sykdommen. Det var igjen et spesielt bånd mellom oss. Blikket hennes var levende igjen. Det hadde det ikke vært på lenge.

Mammas sykdom har blitt verre og verre, men hun husker fremdeles hvem jeg er, selv om det har gått ett år siden den spesielle sommerettermiddagen. Hun gir meg ofte et blikk og en latter som sier: «Vi har en hemmelighet som ingen andre vet om.» For noen måneder siden var hun hos oss igjen. Vi hadde gjester og hun begynte å stryke meg over håret og sa stolt: «Vet dere at dette er min lille datter?»

Lisa Boyd