Livsfilosofi

David, som er min nærmeste nabo, har to barn på fem og syv år. En dag viste han syvåringen hvordan man skulle bruke gressklipperen. Akkurat idet han skulle vise hvordan man snur gressklipperen der plenen slutter, ropte lcona. Idet David snudde seg for å svare, skjøv sønnen gressklipperen tvers gjennom blomsterbedet. Blomstene ble jevnet med jorden.

Da David snudde seg og så hva som hadde skjedd, mistet han beherskelsen. Han hadde jobbet mye med blomstene og haven var blitt en av nabolagets vakreste. Han begynte å kjefte og smelle. Kona Janet kom løpende, la hånden forsiktig på skulderen hans og sa: «Husk at barnet er viktigere enn blomstene!»

Jeg ble minnet om hvor viktig det er som foreldre å huske på hva som er det viktigste. Barna og deres selvfølelse er viktigere enn alt de ellers skulle finne på å ødelegge. Vindusruten som blir knust av en ball, stuelam-pen som blir veltet og tallerken som går i gulvet på kjøkkenet, de er allerede ødelagt. Blomstene er allerede døde. Jeg må huske på å ikke ødelegge mer ved å knekke motet til barnet og ta fra det livsgleden.

Noen fortalte meg for ikke lenge siden om en berømt forsker som var ansvarlig for flere viktige nyvinninger innen medisinen. Han ble intervjuet av en journalist som lurte på hvorfor han var så mye dyktigere og mer kreativ enn gjennomsnittet. Hva var det som skilte han fra andre?

Han svarte at dette hadde noe å gjøre med en episode mellom han og moren da han var i toårsalderen. Han hadde forsøkt å hente frem en melkeflaske fra kjøleskapet. Men flasken var glatt og han mistet den i gulvet. Melken rant ut, og det ble en liten pytt av hvit melk på kjøkkengulvet.

Da moren kom inn i kjøkkenet verken ropte eller skrek hun. Hun straffet ham ikke i det hele tatt. Hun sa bare: «Hvilken herlig røre du har stelt i stand. Jeg har aldri sett en så stor innsjø med melk. Nåja, skaden er gjort. Vil du leke litt i melken før vi tørker den opp?» Selvfølgelig ville han det. Etter noen få minutter sa moren: «Vet du, når man søler slik som du har gjort, må man tørke opp igjen, også. Hvordan vil du gjøre det? Vi kan bruke en klut, et håndkle eller kost. Hva synes du er best?» Han valgte kluten og så tørket de melken opp sammen.

Siden sa moren: «Dette her var et mislykket forsøk på å bære en stor melkeflaske med små barnehender. Kom så går vi ut i haven og fyller vann i en annen flaske og finner ut hvordan du kan bære den uten å miste den.» Gutten lærte på en enkel måte at om han tok flasken med begge hendene helt oppe ved tuten, så kunne han bære den uten å miste den. For en førsteklasses «skoletime»!

Den berømte vitenskapsmannen fortalte at det var i det øyeblikket han forsto at han ikke behøvde å være redd for å gjøre feil. Å gjøre feil var bare en mulighet for å lære noe nytt.

Og når alt kommer til alt er det jo det som vitenskapelige eksperiment går ut på.
Selv om eksperimentet ikke skulle «fungere», lærer man noe verdifullt likevel.

Hadde det ikke vært flott om alle foreldre hadde reagert slik som denne moren?

Til sist en fortelling som viser hvordan man kan gjøre det samme overfor voksne. Denne historien ble fortalt i radioen for flere år siden:

En ung kvinne var på vei hjem fra jobben og kolliderte med en annen bil. Bilen hennes fikk en stor bulk i støtfangeren. Hun gråt fordi bilen var ny, det bare var noen få dager siden hun hadde kjøp den. Hvordan skulle hun få fortalt mannen sin at hun hadde kollidert?

Føreren av den andre bilen var svært forståelsesfull. Han forklarte at de måtte fylle ut skademelding, skrive ned vognkortnummer og registreringsnummer, notere dato og sted for ulykken. Da hun åpnet konvolutten som inneholdt skadeskjemaet, falt det ut en liten papirlapp. Der hadde mannen hennes skrevet: «Skulle det hende en ulykke, så husk at det er deg jeg elsker og ikke bilen.»

Jack Canfield