Livsfilosofi

Da «jeg kan ikke» bie begravd

Klasserommet som Donna underviste i, så ut som alle andre klasserom. Elevene satt etter hverandre på fem rekker. Kateteret var lengst fremme, vendt mot elevene. På oppslagstavlen hang elevenes arbeider. Rommet så ut som alle andre klasserom, tradisjonelt og litt kjedelig. Likevel var det et eller annet som var forskjellig fra andre klasserom jeg hadde vært i. Det virket som om det var en slags spenning der som jeg ikke helt klarte å forklare.

Donna var en lærer med mange års erfaring og hadde bare to år igjen til pensjonsalderen. Hun var med i det frivillige arbeidet jeg ledet. Kurset hun holdt på med nå skulle hjelpe elevene til å trives med seg selv og ta ansvar for egne liv. Donnas oppgave var å delta i trenings-prosessen og å gjennomføre de ideene som kom frem. Min oppgave var å besøke klassene og komme med oppmuntringer.

Jeg satte meg på en stol bakerst i klasserommet for å følge med. Alle elevene jobbet med oppgaven. De skulle fylle en side i arbeidsboken med tanker og innfall. Tiåringen som satt nærmest meg fylte siden med «jeg klarer ikke».

«Jeg klarer ikke å score på fotballbanen.»
«Jeg klarer ikke dividere med mer enn tre siffer.»
«Jeg klarer ikke å få Debbie til å like meg.»

Han hadde fylt halve siden og viste ikke tegn på å gi seg. Han arbeidet målbevisst videre.
Jeg gikk mellom pultradene og så i elevenes bøker. Alle skrev om det som de ikke klarte.
«Jeg klarer ikke ti armbøyninger.»
«Jeg klarer ikke å treffe ballen med balltreet.»
«Jeg klarer ikke spise bare ett kakestykke.»

Nå var nysgjerrigheten min vekket. Jeg ville spørre Donna om hva de egentlig drev på med.  Da jeg kom opp til henne oppdaget jeg at hun også skrev for fullt.
Jeg våget ikke avbryte henne når hun skrev:

«Jeg klarer ikke å få Johns mor til å komme på foreldremøtene.»
«Jeg klarer ikke å få datteren min til å fylle bensin selv.»
«Jeg klarer ikke å få Alan til bruke argumenter istedenfor å slå.»

Jeg skjønte ikke hvorfor elevene og læreren var mer opptatt av det negative «jeg klarer ikke» enn det positive «jeg klarer». Jeg gikk tilbake til stolen og satte meg. Elevene skrev i ti minutter til. De fleste hadde fylt en hel side, noen hadde også begynt på en ny.

«Avslutt det dere holder på med» sa Donna og alle la pennene vekk.
Deretter ble elevene bedt om å brette arket på midten og komme frem med det. Alle la de sine «jeg klarer ikke» i en tom eske. Da alle papirene var blitt samlet inn, la Donna sitt papir øverst. Hun satte lokket på esken, tok den under armen og gikk ut døren og nedover korridoren. Elevene fulgte henne, og jeg fulgte elevene. Halvveis nede i korridoren stoppet prosesjonen. Donna gikk inn til vaktmesteren, og kom ut igjen like etterpå med en spade. Med spaden i den ene hånden og esken i den andre, toget Donna og elevene ut av skolen og til det borterste hjørnet av skolegården. Der begynte hun å grave.

De skulle begrave sine «jeg klarer ikke»! Gravingen tok ti minutter og de fleste hjalp til. Da hullet var én meter dypt ble esken kastet oppi. Deretter fylte de hullet igjen med jord. Trettien ti- og elleve-åringer sto rundt graven. Hver eneste hadde et ark med «jeg klarer ikke» nede i hullet. Læreren også. «Ta hverandre i hendene og bøy hodene,» sa Donna. De stilte seg i en halvsirkel rundt graven og tok hverandre i hendene. De bøyde hodene og ventet. Donna holdt en minnetale.

«Kjære venner, vi er samlet her i dag for å hedre minnet etter «jeg klarer ikke». Da han var sammen med hos her, berørte han alle våre liv, mye mer enn vi ante. Hans navn er dessverre blitt brukt inne i alle offentlige bygninger, på skoler, på arbeidsplasser og til og med hos presidenter. Vi har nå gitt «jeg klarer ikke» et siste hvilested og reist en gravsten over hans minne. De som lever videre er søsknene «jeg kan», «jeg skal» og «jeg har tenkt å gjøre det med en gang». De er ikke like kjent som sin mer berømte slektning. De er så avgjort ikke like sterke og mektige. Kanskje de en dag med felles hjelp gjør et enda sterkere inntrykk på verden.

Må «jeg klarer ikke» hvile i fred og må alle som er her ta ansvar for sine liv og gå videre uten ham. Amen»

Mens jeg lyttet på minnetalen skjønte jeg at elevene ikke ville glemme denne dagen. Handlingen var et symbol som ville bli husket for resten av livet. Å skrive sine «jeg klarer ikke», begrave dem og deretter høre på minnetalen, det var en stor utfordring fra lærerinnens side. Men hun var ikke ferdig ennå. Da minnetalen var slutt ba hun elevene snu seg og gå i rekke og rad tilbake til klasserommet. Her skulle de holde en liten minnestund Med kaker, popkorn og juice feiret de at «jeg klarer ikke» hadde forlatt dem. Som en del av festligheten klippet Donna ut en stor gravsten i papir. Øverst skrev hun «jeg klarer ikke», i midten «hvil i fred», nederst dato og årstall. Gravstenen av papir hang oppe i klasserommet resten av året. De gangene elevene glemte seg bort og sa: «jeg klarer ikke», pekte Donna ganske enkelt på «hvil i fred». Da hvisket elevene at «jeg klarer ikke» var død og begravet.

Jeg var ikke Donnas elev. Hun var elev av meg. Men den dagen lærte hun meg en lekse jeg vil huske resten av livet. I dag, flere år senere, ser jeg fremdeles denne begravelsen i fjerde klasse foran meg når jeg prøver meg på å si «jeg klarer ikke». Jeg husker, akkurat slik som elevene, at «jeg klarer ikke» er død.

Chick Moorman