Livsfilosofi

Vi er alle penner i Guds hånd.
- Mor Teresa

Sangstemmen er noe av det jeg gleder meg mest over. Å synge er min store lidenskap. Jeg elsket å opptre på teateret hjemme. Under en spesielt anstrengende periode med mange forestillinger, fikk jeg vondt i halsen. Det var første gang jeg var med i en opera og jeg var livredd for å ha skadet stemmebåndet. Jeg hadde en av hovedrollene, og nå skulle vi ha premiere. Derfor bestilte jeg time hos legen. Jeg satt og ventet en hel time. Da syntes jeg det var nok og gikk tilbake til jobben. Jeg slo opp i telefonkatalogen og fant en spesialist. Jeg bestilte time og dro.

En sykepleier viste meg inn. Jeg slo meg ned på venterommet og ventet på å komme inn til doktoren. Jeg var i et forferdelig humør. Det var sjelden jeg ble syk, og når jeg virkelig trengte å være frisk, ble jeg det. Dessuten var jeg nødt til å ta fri fra jobben for å gå til de forskjellige legene. Irriterende var det. Hvorfor måtte slikt skje? Et øyeblikk etter kom sykepleieren tilbake og sa:«Får jeg stille deg et personlig spørsmål?»

Det hørtes rart ut. Hva spør man ellers om hos en doktor? Jeg så på henne og svarte at selvfølgelig, det fikk hun da lov til.

«Jeg la merke til hånden din,» sa hun litt usikkert.
«Jeg mistet halve hånden i en ulykke med en gaffeltruck da jeg var elleve år.
Jeg tror det var derfor jeg ikke klarte å oppfylle drømmen om å bli skuespiller. På tross av at alle sa:
«Nei, men, det så jeg ikke. Du er jo så naturlig.» Noe inne i meg sa at man bare ville se perfekte mennesker på teaterscenen. Ingen ville derfor se meg. Dessuten var jeg for lang, for tykk og ikke av de mest intelligente. Nei, meg vil de sikkert ikke se. Men jeg elsket musikaler og hadde en god sangstemme. En dag prøve-sang jeg ved teateret hjemme.
Jeg var den første som fikk en rolle der. Det var for tre år siden. Siden har jeg fått en rolle hver gang jeg har prøvesunget.

«Jeg ønsker å vite hvordan hånden har påvirket livet dit,» fortsatte sykepleieren.
Det hadde aldri noen spurt meg om i de 25 år sidene ulykken skjedde. Kanskje slike spørsmål er vanskelige å stille?

Etter en liten kunstpause sa hun. «Du forstår, jeg har nettopp fått barn, og hennes hånd er som din.
Jeg... jeg vil gjerne vite hvordan det påvirker livet ditt.»

«Hvordan har det påvirket livet mitt?» Jeg tenkte etter for å finne de riktige ordene. «Visst har det påvirket livet,» sa jeg til slutt, «men egentlig ikke på en negativ måte. Jeg gjør så mye som mange andre mennesker med to normale hender ikke klarer. Jeg skriver lynraskt på skrivemaskin, jeg spiller gitar, jeg rir og har vært med på konkurranser i mange år.
Jeg har til og med eksamen som stallmester. Jeg jobber med musikkdrama og foreleser dem som vil utdanne seg til dette.
Jeg står alltid foran et publikum. Jeg er med på TV fire eller fem ganger i året.

Hvorfor tør jeg alt dette? Jeg tror det skyldes den kjærligheten og oppmuntringen min familie har gitt meg.
De snakker alltid om hvor berømt jeg vil bli når jeg først får lært meg å gjøre med én hånd det de fleste har vanskelig for å gjøre med to. Alle syntes det var veldig spennende. Det er disse utfordringene alle tenker på, ikke handikappet mitt.

Datteren din har egentlig ikke noe problem, hun er helt normal. Det er du som lærer henne å se på seg selv på en annen måte. Hun kommer til å oppdage at hun er «annerledes», men du kan lære henne at det å være annerledes er noe fint.
Å være normal betyr bare at man er et gjennomsnittsmenneske. Er det noe morsomt?

Hun var stille en stund før hun sa: «Takk!» Så gikk hun ut.

Jeg satt og tenkte gjennom samtalen. «Hvorfor måtte noe slikt hende meg?» Det finnes en grunn for alt - til og med at en gaffeltruck ødelegger en hånd. Og siden der er en årsak til alt, sitter jeg på dette legekontoret akkurat nå.

Legen kom inn, så på halsen min og sa at han måtte bedøve og stikke ned en liten sonde for å undersøke meg. Men sangere er jo livredde for å få stukket instrumenter ned i halsen, spesielt slike som er så store at man trenger bedøvelse.

«Nei takk!» sa jeg og gikk min vei. Neste dag var jeg helt bra i halsen.
Hvorfor måtte noe slikt skje?

Lilly Walters