Livsfilosofi

Etter et seminar jeg holdt i Detroit i Michigan, kom en mann frem til meg og presenterte seg.
«Mr. Rohn,» sa han, «jeg har bestemt meg for å forandre hele livet mitt.»

«Fantastisk!» sa jeg.
«En dag skal du få høre hvordan det gikk.»
«Det ser jeg frem til.»

Noen måneder senere, da jeg på nytt var på besøk i Detroit for å holde foredrag, kom samme mannen frem og spurte om jeg husket ham.

«Javisst,» sa jeg. «Det var du som sa du skulle forandre livet ditt.»

«Riktig,» sa mannen. «Jeg vil bare fortelle deg en ting. Etter ditt første seminar begynte jeg å lure på om jeg skulle forandre livet mitt ved å begynne med familien. Jeg har to fine jenter, de beste man kan ønske seg. De er aldri til besvær. Men jeg har alltid vært streng mot dem -spesielt etter at de ble tenåringer. De elsker å gå på rockekonserter. Og i den forbindelse har jeg alltid vært svært streng mot dem. Når de spurte om å få gå, sa jeg enten at musikken var for høy, at de kom til å ødelegge hørselen eller at de ville treffe feil type mennesker der.

De pleide å trygle og be om lov til å gå og lovet at de ikke skulle gjøre noe galt. <Pappa, vi er ordentlige jenter. Kan vi få gå?>

Og når de hadde tigge lenge nok, pleide jeg motvillig la dem få penger og sa: <Ja, ja, siden dere så forferdelig  gjerne vil.> Det var i denne forbindelsen jeg bestemte meg for å ta skjeen i en annen hånd.»

«Dette gjorde jeg,» fortsatte han. «For ikke lenge siden så jeg i en annonse at en av rockeheltene deres skulle komme til byen. Gjett hva jeg gjorde? Jeg gikk til konsertlokalet og kjøpte to billetter. Da jeg senere traff jentene ga jeg dem en konvolutt med billettene og sa: <Hør her, jenter, dere kommer kanskje ikke til å tro det, men her er billetter til konserten. > De trodde ilcke sine egne øyne. Da sa jeg en ting til: <Dere skal slippe å trygle om slikt mer.> Nå kunne jentene ikke tro sine egne ører heller. <Men lov meg en ting, ikke kikk i konvolutten før dere er kommet til lconserten.> Det lovet de.

Så kom dagen for konserten. Da de kom dit, åpnet de konvolutten og ga billettene til kontrolløren. Han fulgte dem til plassene. Han gikk langt frem, så langt frem at de trodde noe var galt. Til slutt kom de til tiende rad. De var fra seg av glede og forventning. Tenk å komme så nær rockehelten! Jeg var oppe senere enn vanlig den kvelden. Ved midnatt kom jentene styrtende inn. En av dem satte seg på kneet mitt og den andre slo armene rundt meg. Begge ropte fornøyd: <Å pappa, du må være den beste pappa som noensinne har levd!>»

For et fantastisk eksempel på at det er mulig å gi livet et nytt og flott innhold. Alt man behøver er å tenke seg om og forandre innstilling.

Jim Rohn