Livsfilosofi

«Kjære farfar, kom og spis middag med oss på Thanksgiving,» sa jeg og visste at han ikke ville gjøre det. I det svake lyset som sivet inn gjennom det skitne kjøkkenvinduet, så jeg han sitte med de tykke armene på bordplaten og stirre forbi meg og rett i veggen. Farfar var en gammel og sur grinebiter fra Italia. Han var av den gamle skolen som aldri glemte gammel urett, enten den var sann eller usann. Når han var i det riktig dårlig lunet, svarte han bare med grynting. Det gjorde han nå også, og det betydde nei.

«Kjære farfar,» bønnfalt min søster Carrie som var seks år og attpåklatten i familien. «Jeg skal bake ynd-lingskaken din. Mamma skal hjelpe meg.»
«Du har ikke vært til middag hos oss på fire år nå. Synes du ikke det er på tide å glemme det som har skjedd?» spurte jeg.

Han kikket på meg med blå intense øyne. De gnistret med samme ville intensitet som i mange år hadde satt skrekk i hele familien. Bortsett fra meg. På et eller annet vis skjønte jeg ham. Jeg hadde kanskje like mye ensomhet i meg som han hadde. Og samme frykten for å vise følelser. Jeg visste hva som foregikk inni ham. Fedrenes synder hjemsøkes på barna, står det skrevet. Det stemmer fortreffelig. Så mye lidelse det finnes på grunn av en ulykkelig «gave» man gir et barn lenge før det er gammelt nok til å avgjøre om det vil ha den. Som for eksempel denne misforståtte oppfatning av hva mandighet er. Vi blir harde på utsiden og hjelpeløse inni. De centimeterne som skilte meg og farfar kunne like godt vært lysår.

Carrie pratet videre og håpet fortsatt å klare og overtale ham. Hun hadde ingen anelse om hvor håpløst det var.

Jeg reiste meg og gikk frem til vinduet. Det vendte mot haven. I vinterkvelden fikk haven et mildt grått og avslørende lys. Den så ustelt ut med ugress over alt. Med den haven hadde farfar gjort underverker før - kanskje som en slags erstatning for at han ikke klarte å takle sin egen natur. Men siden bestemor døde hadde han latt haven vokse igjen og forsvunnet lenger og lenger inn i seg selv.

Jeg snudde meg vekk fra vinduet og så på ham i det svake lyset. Alt fra den kraftige haken til de grove hendene, bar preg av et hardt liv. Han var i arbeid fra tretten-årsalderen, opplevde arbeidsledigheten i trettiårene, år med hardt arbeid i stenbruddet i Trenton. Det var absolutt ikke noe lett liv.

Jeg ga ham et kort lite kyss på kinnet. «Vi må gå nå, farfar. Jeg henter deg om du bestemmer deg for å komme.»

Han satt musestille og stirret rett fremfor seg og pattet på den gamle pipen sin.

Noen dager senere ba Carrie om å få adressen til farfar.

«Hva skal du med den?» lurte jeg på.

Hun brettet sammen et stykke papir slik at det passet i den blå konvolutten. «Jeg skal sende en presang til ham, en som jeg har laget selv.»

Jeg leste opp adressen for henne og stoppet etter hvert ord for at hun skulle få med seg alt. Hun skrev langsomt og konsentrerte seg om hver eneste bokstav og hvert eneste tall. Da hun var klar, la hun fra seg pennen og sa bestemt. «Nå går jeg og poster det. Kan du følge meg til postkassen?»

«Vi går senere.»
«Nei, vær så snill. La oss gå nå.»

Og det gjorde vi.

På Thanksgiving våknet jeg til den deiligste duft av pastasaus. Mor holdt på med å lage middag som besto av ravioli, kalkun og brokkoli. Det var en herlig blanding av italiensk og amerikansk tradisjon. «Vi trenger bare fire tallerkener, Carrie,» sa hun idet jeg kom inn i kjøkkenet.

Carrie ristet på hodet. «Nei vi trenger fem, farfar kommer også.»
«Kjære barn!» sa mor
«Han kommer,» sa Carrie bestemt. «Det vet jeg.»
«Slutt og tull, Carrie,» sa jeg. «Han kommer aldri i livet, og det vet du.» Jeg ville ikke at skuffelsen skulle ødelegge dagen hennes.
«La henne være, John.» Mor så på Carrie. «Dekk på til en til.»

Pappa kom inn fra dagligstuen. Han sto i døråpning med hendene i lommen og så på Carrie mens hun dekket på.

Til slutt satte vi oss ned for å spise. Et lite øyeblikk var det helt stille. Så kikket mor på Carrie og sa: «Det er best at vi ber bordbønn. Carrie, vil du gjøre det?»

Carrie så mot døren. Så satte hun frem haken, bøyde hodet og mumlet: «Herre, velsign oss og maten som står på bordet. Og velsign farfar... og hjelp han til å skynde seg. Takk!»

Vi satt stille og kastet stjålne blikk på hverandre. Ingen ville si at farfar ikke ville komme og skuffe Carrie ved å begynne å spise. Ute i gangen tikket klokken.

Plutselig banket det forsiktig på døren. Carrie spratt opp. Hun sprang ut i gangen og dro opp døren: «Farfar!»

Han sto der, rett i ryggen, med en velbrukt dress, den enste han eide. Han holdt hatten mot brystet med den ene hånden og i den andre holdt han en papirpose. «Jeg har noen grønnsaker med meg,» sa han og holdt frem posen.

Noen dager senere sovnet farfar stille inn. Da jeg tømte skuffen i kommoden hans, fant jeg en blå konvolutt med et sammenbrettet papir i. Det var en barnetegning som forestilte kjøkkenet vårt. Der var det et bord med fem stoler rundt. En av stolene var tom, på de andre satt bleke fyrstikkmennesker med hvert sitt navn på: mamma, pappa, John og Carrie. Det var tegnet et hjerte på hver av oss. Og tvers gjennom hvert hjerte var det tegnet en taggete strek.

John Catenacci