Livsfilosofi

I en liten fiskerlandsby i Holland lærte en ung gutt for mange år siden noe om det å gjøre en annen en tjeneste uten å forvente å få noe tilbake. Siden så og si hele landsbyen var involvert i fiskerinæringen, var det nødvendig med et frivillig redningskorps om ulykken skulle ramme. En natt raste en forferdelig storm og regnet høljet ned. En fiskebåt langt til havs kullseilte, men mannskapet fikk sendt ut SOS-signal. Kapteinen på redningsbåten slo alarm og innbyggerne samlet seg på torget hvor det var god utsikt ut bukten. Mens redningsmannskapet sjøsatte robåten og kjempet seg gjennom de ville bølgene, ventet innbyggerne rastløse på stranden. De holdt lykter oppe for å vise dem veien tilbake.

En drøy time senere dukket redningsbåten opp i mørket. Innbyggerne sprang jublende ned for å møte dem. De frivillige falt utslitt sammen på stranden og fortalte at redningsbåten ikke kunne ta flere passasjerer og at de var blitt tvunget til å forlate en av mennene. Bare én passasjer til og redningsbåten ville ha veltet og alle ha omkommet.

Kapteinen ropte etter et nytt mannskap med frivillige som skulle dra for å hente den som var alene igjen der ute. Seksten år gamle Hans gikk frem. Moren grep ham i armen og bønnfalt ham å la være.
«For ti år siden forliste din far og for bare noen dager siden forsvant din bror Paul på havet.
Hans, du er alt jeg har igjen!» «Jeg må dra, mamma,» svarte Hans. «Tenk om alle hadde sagt at de ikke ville hjelpe. Det er min plikt å hjelpe, mamma. Når noen roper om hjelp, må vi gjøre alt vi kan for å hjelpe.» Hans ga moren et kyss på kinnet, gikk ombord i redningsbåten og forsvant i natten.

En time gikk. To timer. Det virket som en evighet. Til slutt kom redningsbåten tilbake, og Hans sto fremme i baugen. Kapteinen ropte: «Fant dere mannen?» Hans var fullstendig utslitt, men klarte likevel å rope tilbake: «Ja, vi fant ham. Si til mamma at det var min bror Paul.»

Dan Clark