Livsfilosofi

Det begynte så tragisk en bitende kald februarmorgen. Jeg kjørte bak bussen fra Milford Corner. Den ruten tok jeg nesten bestandig til skolen når det var nysnø. Bussen stoppet helt uventet ved hotellet i byen. Det var ikke vanlig og jeg ble irritert fordi jeg også måtte stoppe. Jeg ville bli forsinket på jobben. En gutt sjanglet ut av bussen, ravet omkring før han falt sammen i veikanten. Bussjåføren og jeg kom nesten samtidig frem til ham. Det tynne ansiktet hans var like hvitt som snøen.

«Han er død,» hvisket bussjåføren.

Det tok noen sekunder før jeg skjønte hva som skjedde. Jeg så redde barneansikt i bussvinduene.
«Skaff en lege. Fort. Fort. Jeg ringer fra hotellet.»

«Det er det ingen vits i. Jeg sier jo at han er død,» sa bussjåføren. «Han sa ikke engang at han var dårlig. Han bare banket meg forsiktig på skulderen og hvisket «Unnskyld, jeg må bare av bussen.
Slipp meg av ved hotellet.» Det var alt. Han sa det akkurat som om han ba om unnskyldning.»

Det var stille på skolen denne dagen. Ingen latter, ikke noe bråk. Nyheten spredde seg fort i korridorene. Jeg gikk forbi en jentegjeng som sto med hodene tett sammen. «Hvem var det, hvem var det som døde på vei til skolen?» hørte jeg en av dem hviske. «Vet ikke hva han het, bare at han var fra Milford Corners,» fikk hun til svar.

På lærerværelset var det like stille. «Jeg ønsker at du skal dra hjem til foreldrene og fortelle hva som har skjedd,» sa rektor. «De har ikke telefon og noen fra skolen bør dra dit personlig. Jeg tar dine timer.»
«Hvorfor jeg?» spurte jeg. «Var det ikke bedre om du gjorde det?»
«Jeg kjente ham ikke,» sa rektor, «og en gang har han sagt at du var den læreren han likte best.»

Jeg kjørte gjennom snøværet og tenkte på gutten, Cliff Evans, hele tiden. Var jeg den læreren han likte best? På to år hadde han ikke nevnt det med et eneste ord. Jeg kan se ham for meg der han sitter på bakerste pult i litteraturtimen. Han kom alene inn i klasserommet og gikk derfra like ensom. «Cliff Evans,» mumlet jeg for meg selv, «en gutt som aldri lo. Ikke en eneste gang så jeg han le.»

I det store kjøkkenet var det varmt og rent. Jeg hadde vanskelig for å fortelle hva som hadde skjedd.
Fru Evans famlet etter en stol. «Han sa aldri noe om at han ikke var frisk.»

Stefaren var irritert: «Han har ikke sagt et eneste ord om noen ting siden jeg flyttet hit.»

Fru Evans reiste seg, skjøv unna en kjele på komfyren og begynte å knyte opp forkleet. «Vent et øyeblikk!» freste mannen. «Jeg må ha frokost før jeg reiser inn til byen. Vi kan jo ikke gjøre noe fra eller til nå. Om Cliff ikke hadde vært så dum i hodet, hadde han fortalt oss at han ikke var frisk.»

Etter skoletid satt jeg på kontoret mitt og stirret dystert på arkene som lå spredd foran meg.
Jeg skulle samle sammen opplysningene vi hadde om ham og skrive en nekrolog til skoleavisen.

Det sto nesten ingenting på papirene foran meg. De få opplysningene om ham, var nesten som et hån mot ham. «Cliff Evans, aldri formelt adoptert av sin stefar, fem halvsøsken.»  Korte upersonlige opplysninger og nesten bare toere på karakterutskriften, det var alt som var igjen etter ham.

Stille hadde Cliff Evans kommet inn skoleporten om morgenene og like stille forlot han skolen om ettermiddagen. Han hadde aldri vært med i noen av skolens foreninger. Han hadde aldri vært med i noen av idrettslagene. Han hadde aldri hatt spesielle oppdrag for skolen. Såvidt jeg kunne se hadde han aldri gjort noe som var morsomt og høylytt, ting de fleste barn liker å være med på. Han hadde liksom aldri vært tilstede.

Hva gjør man med et barn for å få det til å bli et null?
De anmerkningene lærerne hadde gitt i løpet av året, ga en del av svaret.
Læreren i første og andre klasse hadde skrevet.
«Snill og sjenert gutt. Sjenert, men ivrig.»
I tredje klasse sto det skrevet om ham:
«Cliff prater ikke. Samarbeider ikke. Har vanskelig for å lære.»
Så fulgte noen enkle karakteristikker: Doven, sløv, lav IQ. De fikk rett. I niende hadde han en IQ på 83.
I tredje hadde den ligget på 106. Det var først i syvende den gikk under 100. Til og med forsakte, snille barn tåler mye. Det tar tid å knekke dem.

Jeg trampet i gulvet da jeg gikk til skrivemaskinen. Jeg skrev en sviende rapport om hva skolen hadde gjort med Cliff Evans.  Et av eksemplarene smalt jeg på rektors skrivebord og et satte jeg inn i Cliffs sørgelige arkiv. Jeg smelte igjen skuffen og slamret sint med døren da jeg forlot skolen. Jeg følte meg ikke bedre av den grunn. Det få opplysningene om ham, var nesten som et hån mot ham. «Cliff Evans, aldri formelt adoptert av sin stefar, fem halvsøsken.»
Korte upersonlige opplysninger og nesten bare toere på karakterutskriften, det var alt som var igjen etter ham.

Stille hadde Cliff Evans kommet inn skoleporten om morgenene og like stille forlot han skolen om ettermiddagen. Han hadde aldri vært med i noen av skolens foreninger. Han hadde aldri vært med i noen av idrettslagene. Han hadde aldri hatt spesielle oppdrag for skolen. Såvidt jeg kunne se hadde han aldri gjort noe som var morsomt og høylytt, ting de fleste barn liker å være med på. Han hadde liksom aldri vært tilstede.

Hva gjør man med et barn for å få det til å bli et null? De anmerkningene lærerne hadde gitt i løpet av året, ga en del av svaret. Læreren i første og andre klasse hadde skrevet.
«Snill og sjenert gutt. Sjenert, men ivrig.» I tredje klasse sto det skrevet om ham: «Cliff prater ikke. Samarbeider ikke. Har vanskelig for å lære.» Så fulgte noen enkle karakteristikker: Doven, sløv, lav IQ. De fikk rett. I niende hadde han en IQ på 83.1 tredje hadde den ligget på 106. Det var først i syvende den gikk under 100. Til og med forsakte, snille barn tåler mye. Det tar tid å knekke dem.

Jeg trampet i gulvet da jeg gikk til skrivemaskinen. Jeg skrev en sviende rapport om hva skolen hadde gjort med Cliff Evans. Et av eksemplarene smalt jeg på rektors skrivebord og et satte jeg inn i Cliffs sørgelige arkiv. Jeg smelte igjen skuffen og slamret sint med døren da jeg forlot skolen. Jeg følte meg ikke bedre av den grunn. Det var som om Cliff fulgte etter meg, en gutt med alvorsfullt ansikt, tynn med store ører og tomt blikk.

Hvor mange ganger hadde han vel vært den som ble sistevalget på laget? Hvor mange ganger så han elevene hviske sammen og unngå ham i skolegården? Jeg kunne se ansiktene og høre stemmene. Gang på gang sa de: «Du er dum. Du er dum. Du er et null, Cliff Evans.»

Barn tror det man sier til dem. Cliff trodde det sikkert også. Plutselig sto det klart for meg. Når det ikke var noe igjen å leve for, falt Cliff Evans bare sammen og døde. I en snøhaug utenfor hotellet. Legene kommer sikkert til å si; hjertestans. Men det forandrer ikke mitt syn på saken.

Ukjent Forfatter