Livsfilosofi

Le mot hverandre, le mot din kone, le mot din mann, le mot dine barn, le mot hverandre
- det spiller ingen rolle hvem den andre er - det hjelper dere til å vokse i kjærlighet til hverandre

MOR TERESA

Det er mange som kjenner Den lille prinsen, en vakker bok av Antoine de Saint-Exupéry.
Det er en fortryllende bok som både er barnebok og en tankevekkende fabel for voksne.
Få kjenner til Saint-Exupérys andre skrifter, romaner og noveller. Saint-Exupéry var jagerflyver og kjempet mot nazizte- ne under andre verdenskrig. Han døde i kamp. Før den andre verdenskrig kjempet han i den spanske borgerkri¬gen mot fascistene. Han skrev en gripende fortelling med tittelen Le Sourire (Smilet). Det er den jeg skal gjen¬fortelle for dere. Jeg vet iklce om den er selvbiografisk el¬ler diktet opp. Jeg velger å tro det første. Han forteller at han ble tatt til fange av fienden og kas¬tet i fengsel. Etter fangevokternes foraktelige blikk og den harde behandlingen å dømme, var han overbevist om at han skulle henrettes neste dag. Jeg gjenforteller fortellingen med egne ord slik jeg husker den:

«Jeg var overbevist om at de hadde tenkt å drepe meg. Jeg ble forferdelig redd og helt ifra meg. Jeg famlet i lommene for å se om de hadde oversett noen sigaretter da de kroppsvisiterte meg. Jeg fant en siste sigarett, men klarte nesten ikke å føre den til munnen fordi hendene skalv slik.
Fyrstikker fant jeg ikke. Dem hadde de tatt fra meg.

Jeg så på fangevokteren gjennom gitteret. Han unngikk blikket mitt. Man ser jo ikke en som snart skal henrettes i øynene. <Unnskyld, har du fyrstikker?) ropte jeg. Han så på meg, løftet oppgitt på skuldrene og kom for å tenne sigaretten.

Da han kom helt innpå meg og fikk tent sigaretten, møtte han plutselig øynene mine.
Akkurat da smilte jeg. Hvorfor vet jeg ikke. Det var kanskje av nervøsitet. Eller kanskje det var fordi at når man kommer svært nær et menneske, er det vanskelig å la være å smile. Uansett forklaring,
jeg smilte. I det øyeblikket var det som om det gikk en gnist over den avgrunnen som skilte hjertene våre. Jeg visste at han ikke ønsket å smile, men smilet mitt gikk som en pil tvers gjennom gitteret og resulterte i et forsiktig smil på hans lepper. Han tente sigaretten og ble stående foran meg, så meg rett inn i øynene og ga seg ikke med å smile.

Jeg fortsatte å smile mot ham. Nå var han plutselig menneske og ikke bare en fangevokter.
Hans måte å betrakte meg på så også ut til å ha fått en ny dimensjon. <Har du barn?> spurte han.
<Ja, det har jeg.> Jeg tole frem lommeboken og rotet nervøst etter bildet av min familie. Han tok også frem et bilde av sine barn og begynte å snakke om de planene og forhåpninger han hadde for dem. Mine øyne ble fylt av tårer. Jeg sa jeg trodde jeg aldri ville få se min familie igjen, aldri få se barna vokse opp. Hans øyne ble også fylt med tårer. Plutselig låste han opp cellen og uten et ord førte han meg ut. Ut av fengselet, langs med bakgatene og ut av byen. Der, i utkanten, forlot han meg. Uten et ord snudde han og gikk tilbake til byen. Mitt liv ble reddet av et smil.»

Ja nettopp smilet, det ekte, det umiddelbare, den naturlige forbindelsen mellom mennesker.
Jeg fortalte denne historien på arbeidsplassen min, for jeg ville at folk skulle tenke over dette: på bunnen av alle de lover vi bygger opp for å beskytte oss, vår verdighet, våre titler, våre eksamener,
vår status og vårt behov for å bli oppfattet på en helt spesiell måte - på bunnen av alt dette finnes det ekte, det egentlige jeget. Jeg er ikke redd for å kalle det for sjelen. Jeg tror at om den delen av deg og den delen av meg hadde kjent hverandre igjen, ville vi aldri kunne bli fiender. Da ville vi ikke kjenne hat, misunnelse eller frykt. Det er med sorg jeg konstaterer at alle de lover som vi bygger opp rundt våre liv, fjerner oss fra hverandre og hindrer oss i å få virkelig kontakt. Saint-Exupérys fortelling handler om det fantastiske øyeblikket når to sjeler finner hverandre.

Jeg har selv opplevd slike øyeblikk. Å forelske seg er et eksempel. Et annet når vi ser på en baby. Hvorfor smiler vi når vi titter på en baby? Kanskje er det fordi vi ser noen som er helt uten forsvarsmekanismer, noen som smiler mot oss fullstendig åpent og oppriktig.
Og baby-sjelen i oss ler gjenkjennende og lengselsfullt.

Hanoch McCarty