Livsfilosofi

Det er et ordtak som sier: «Husk å ta deg tid til å lukte på rosene.» Men hvor ofte i vår hektiske hverdag tar vi oss tid til å legge merke til verden rundt oss? Vi gror altfor ofte fast i selvopptatthet. Vi tenker på hva vi skal gjøre fremover, på trafikken eller på livet i sin alminnelighet, og glemmer nesten at det finnes andre mennesker rundt oss.

Jeg er ofte skyldig i å stenge verden ute, spesielt når jeg kjører på motorveiene i California. Men for en stund siden ble jeg vitne til noe som viste at jeg lever i min egen lille verden. Noe som har hindret meg i å se den store sammenhengen. Jeg var på vei til et møte og tenkte som vanlig mest på hva jeg skulle si. Jeg kom til et veikryss fullt av biler. Lyset hadde nettopp skiftet til rødt. «OK,» tenkte jeg for meg selv, «jeg når neste grønne lyset om jeg trykker gassen i bånn. Da kommer jeg før alle andre.» Både hjernen og bilen hadde satt på autopiloten og ventet bare på full gass.

Da så jeg noe som jeg aldri vil glemme. Et ungt par, begge var blinde, gikk arm i arm over det trafikkerte krysset. Bilene suste forbi i alle retninger. Mannen holdt en liten gutt i hånden og kvinnen bar en liten baby i sele på brystet. Begge hadde hvit stokk. Til og begynne med var jeg rørt av synet. De hadde seiret over det jeg syntes var det verste handikappet, det å være blind. «Det må være forferdelig å være blind,» tenkte jeg. Plutselig så jeg til min forskrekkelse at paret ikke gikk på fotgjengerovergangen, men gikk rett ut mot midten av krysset. De gikk uten å vite hvilken fare de var i, midt ut i kjørebanen, rett mot den møtende trafikken. Jeg ble livredd, for jeg visste ikke om de andre bilistene så det jeg så. Så skjedde det et under rett foran øynene mine. Alle bilene stoppet samtidig. Jeg hørte ingen bråbremse, ingen iltre bilhorn. Ingen ropte at de måtte flytte seg. Alle stoppet. Det var som om alt sto stille for akkurat denne familiens skyld. Jeg så forundret på bilene rundt meg for å forsikre meg om at alle andre så det samme som meg. Jeg la merke til at alle andre også nistirret på paret. Plutselig reagerte bilisten ved siden av meg. Han stakk hodet ul av vinduet og ropte: «Til høyre! Til høyre!» De andre begynte også å rope. Til slutt ropte alle: «Til høyre!» Paret sluttet ikke med å slå den hvite stokken i bakken foran seg, de justerte bare retningen etter ropene de hørte. De stolte på sine hvite stokker og ropene fra noe forskremte mennesker. Snart var de over på den andre siden. Da de kom frem til fortauskanten slo det meg at de fremdeles gikk arm i arm. Jeg ble forundret over de uttrykksløse ansiktene deres og skjønte at de ikke hadde noen anelse om hva som egentlig skjedde rundt dem. Jeg hørte bare de mange lettelsens sukk fra bilistene som sto midt i veikrysset. Da jeg så over på bilen ved siden av meg, hørte jeg sjåføren si: «Du milde, så du det?» «Utrolig!» sa sjåføren på den andre siden. Jeg tror episoden gjorde et stort inn trykk på alle. Her var vi en rekke mennesker som i et lite øyeblikk hadde glemt oss selv for å hjelpe fire mennesker i livsfare.

Jeg har tenkt tilbake på denne situasjonen mange ganger etterpå. Den har lært meg en rekke ting. For det første: «Sett ned farten og lukt på rosene». Ta deg tid til å se deg omkring og oppdag hva som skjer rett foran nesen din. Gjør du det, oppdager du at dette lille øyeblikket er det eneste som finnes. Og det som er viktigere, dette øyeblikket er det eneste du har for å kunne bety noe for noen. Det andre jeg lærte meg er at jeg kan jeg oppnå de målene jeg har satt meg ved å ha tro på meg selv og ha tillit til andre. Selv om vanskelighetene synes uovervinnelige.

Det blinde parets mål, var ganske enkelt å ta seg helskinnet over veikrysset. Det som hindret dem var åtte rekker med biler som kom rett mot dem. Men de gikk rett på uten panikk eller i tvil om at de skulle klare å nå målet. Vi beveger oss ofte mot målet ved å benytte skylapper som hindrer oss i å se det som står i veien for oss. Hva trenger vi da? Vi trenger å stole på vår egen intuisjon og å bli ledet av dem som kanskje har større innsikt enn oss selv.

Til slutt lærte jeg å sette stor pris på at jeg kan se, noe jeg altfor ofte har tatt for gitt. Kan du tenke deg hvor annerledes livet ville vært uten å kunne se? Forsøk et lite øyeblikk å sette deg inn i hvordan det er å gå ut i et sterkt trafikkert veikryss uten å kunne se. Så ofte vi glemmer de fantastiske gavene Gud har gitt oss?

Da jeg kjørte ut av veikrysset, gjorde jeg det med større innsikt og medfølelse enn tidligere. Siden har jeg bestemt meg for å betrakte livet mens jeg driver på med mitt daglige virke. Jeg vil bruke de gaver Gud har gitt meg for å hjelpe dem som iklce er så heldig stilt som meg. Gjør deg selv den tjenesten når du går gjennom livet: Sett ned farten og ta deg tid til å se. Ta deg tid til å oppleve hva som skjer rundt deg akkurat nå, akkurat der du er. Det kan være noe helt spesielt.

J. Michael Thomas