TroVi som ikke har førlighet i armer eller ben, er et herdet «folkeslag». Hadde vi ikke vært det, hadde vi ikke vært til i dag. På mange måter er vi velsignet med fornuft og godt humør som ikke er mange andre forunt. Det å akseptere at man har et handikap, henger sammen med en ting - med tro, nesten en overnaturlig tro. I mottagelsen på «Instituttet for fysisk medisin og rehabilitering» på 34. Østre gate i New York, henger det en messingtavle på veggen.
I løpet av de månedene jeg var på behandling der, to eller tre ganger i uken, rullet jeg gjennom mottagelsen mange ganger på vei ut og inn. Men jeg tok meg aldri tid til å stoppe opp og lese hva som sto på tavlen. Det sies at det er skrevet av en ukjent soldat. Men så en ettermiddag stoppet jeg opp.
Jeg leste én gang, og jeg leste én gang til. Når jeg hadde lest ferdig andre gangen, holdt jeg på å sprekke. Ikke av fortvilelse, men av en indre glød som fikk meg til gripe krampaktig rundt rullestolermet.
Jeg ønsker å dele de ordene med dere også:
Trosbekjennelse for dem som har det vondt:
Jeg ba Gud om styrke, slik at jeg skulle kunne klare å prestere noe.
Han gjorde meg svak, slik at jeg ydmykt kunne lære noe.
Jeg ba om helse, slik at jeg skulle kunne utrette noe stort.
Jeg fikk dårlig helse, slik at jeg kunne utrettet noe som var bedre.
Jeg ba om rikdom, slik at jeg skulle kunne bli lykkelig.
Jeg fikk fattigdom, slik at jeg kunne bli klok.
Jeg ba om makt, slik at mennesker skulle kunne se opp til meg.
Jeg fikk svakhet, for at jeg skulle ha bruk for Gud.
Jeg ba om alt, slik at jeg skulle kunne nyte livet
Jeg fikk livet, slik at jeg kunne nyte alt.
Jeg fikk ingen ting av de tingene jeg ba om - men alt jeg hadde håpet på.
Nesten på tross av meg selv, fikk mine bønner som aldri ble uttalt, svar.
Jeg er rikt velsignet blant mennesker.
Roy Campanella
