Livsfilosofi

Et lykkelig menneske er ikke et menneske som har det på en helt spesiell måte, det er et menneske som tar det på en helt spesiell måte.

Hugh Downs

Min kone og jeg kjøpte ny bil i desember. Vi hadde egentlig skaffet oss flybilletter fra California til Houston for dra på julebesøk til konas slektninger. Vi bestemte vi oss likevel for å kjøre den nye bilen. Vi pakket og kjørte avgårde til en deilig uke hos mormor.

Vi hadde det førsteklasses og bodde hos henne så lenge vi bare kunne. På hjemveien hadde vi liten tid. Den ene kjørte mens den andre sov. Etter å ha kjørt i øsende regnvær i flere timer, kom vi hjem sent på natten. Vi var trette og lengtet etter en varm dusj og en varm seng. Vi burde nok tømt bilen, men vi orket ikke. Det eneste Therese ville, var å dusje og komme seg i seng. Vi fikk vente til i morgen med å pakke ut.

Klokken syv sto vi opp, uthvilte og klar til å pakke ut av bilen. Da vi slo opp ytterdøren så vi ingen bil. Therese og jeg så på hverandre, så på innkjørselen, så på hverandre, så på innkjørselen igjen og tilbake på hverandre. Da stilte There sitt uforglemmelige spørsmål: «Nå, hvor parkerte du bilen?» Jeg lo og sa: «Midt i innkjørselen, selvfølgelig.» Vi visste begge hvor vi hadde parkert bilen, men vi ble stående tause i inngangsdøren. Vi håpet på et under, at bilen på en mirakuløs måte hadde rygget ut fra innkjørselen av seg selv og parkert ved fortauskanten. Men det hadde den ikke. Vi var som i sjokk da vi ringte politiet. De brukte et finurlig letesystem. For å være på den sikre siden, ringte jeg til selskapet som hadde ansvar for systemet og spurte. De forsikret meg om at de fant 90 prosent av bilene i løpet av to timer. Etter to timer ringte jeg igjen og spurte hvor bilen var. «Vi har ikke funnet den ennå, herr Henrik, men vi finner 94 prosent i løpet av fire timer.» Det gikk to timer til og jeg ringte igjen for å spørre om de hadde funnet bilen. De svarte ennå en gang at de ikke hadde funnet den, men at 98 prosent av bilen ble funnet etter åtte timer. Da sa jeg at disse prosentene ikke hadde noen som helst slags betydning for min bil, siden jeg tilhørte den lille prosenten som hele tiden var til overs. «Ring meg når dere har funnet den.» Samme dag ble det vist en reklamefilm på TV. En bilselger spurte: «Vil ikke du også ha en slik bil i innkjørselen? «Det vil jeg gjerne,» sa jeg, «jeg hadde en i går.»

I løpet av dagen ble Therese mer og mer lei seg. Hun husket hva som hadde ligget i bilen: bryllupsbildene, familiealbumet, klær, fotoapparat, syvende sans, kontokort, bare for å nevne noe. Tingene hadde ingen betydning når det gjaldt å overleve, men akkurat nå virket de veldig viktige. Bekymret og ikke så lite frustrert, spurte Therese meg om hvordan jeg kunne slå en vits når både bilen og tingene var borte. Jeg så på henne og sa:«Nå som bilen er stjålet, kan vi enten være helt fra oss, eller være glade. Uansett, bilen er stjålet. Jeg tror faktisk man selv kan velge hvordan man skal takle ting, og i hvilket humør man skal være. For øyeblikket velger jeg å være glad.»

Fem dager senere fikk vi tilbake bilen. Alle eiendelene våre var borte, og det var skader for mer enn 3000 dollar.  Jeg satte bilen på verkstedet for å få reparert skadene og ble lettet da de sa jeg ville få den tilbake om en uke. Da uken var slutt, leverte jeg tilbake leiebilen og hentet vår egen. Jeg var glad for at vi hadde fått den så fort tilbake. Dessverre ble gleden kortvarig. På hjemveien kjørte jeg rett inn i en annen bil. Den andre bilen fikk heldigvis ingen skader. Det fikk imidlertid vår. Det ble regning på 3000 dollar og ny skademelding til forsikringsselskapet. Jeg fikk kjørt bilen hjem, men i innkjørselen kollapset det venstre forhjulet. Alt var bare trist. Da jeg sto og så på bilen og ergret meg forferdelig over at jeg hadde kollidert, kom Therese hjem. Hun tittet først på bilen og så på meg. Jeg sto og bebreidet meg selv for det som hadde skjedd. Da la hun armen kjærlig om meg og sa: «Elskede, vi kan ha en ødelagt bil og velge å være fortvilet, eller vi kan ha en ødelagt bil og velge å være glad. Bilen er ødelagt uansett, så jeg synes vi skal velge det siste.»

Jeg lo og sa at hun hadde vunnet, og resten av kvelden bare koste vi oss.

Bob Harris