Livsfilosofi

Alle de første timene gikk bra den dagen jeg begynte som lærer. Jeg trodde læreryrket ville bli en enkel sak. Så kom den syvende timen, den siste den dagen. Da jeg var på vei mot klasserommet hørte jeg bråket fra møbler som gikk veggimellom. Og da jeg svingte rundt hjørnet så jeg en gutt som holdt en annen gutt i skruestikke på gulvet. «Hør her, din idiot!» ropte den som lå underst. «Jeg blåser en lang marsj i søstera di!» «Hold deg borte fra henne. Hører du?!» freste han som var øverst.

Jeg er liten av vekst og forsøkte å strekke meg så høyt som mulig da jeg ba dem holde opp å sloss. Plutselig hadde jeg syv andre sinte gutter oppe i ansiktet. Jeg visste at jeg ikke så tøff ut. Guttene dultet til meg og hverandre før de gikk langsomt til plassene sine. I samme øyeblikk kom læreren fra klasserommet på andre siden av gangen inn. Med høy og bestemt røst sa han til elevene at de skulle sette seg, holde kjeft og høre på meg. Jeg kjente meg fullstendig maktesløs.

Jeg forsøkte å gjennomføre timen jeg hadde forberedt, men ble møtt med et hav av uinteresserte ansikter. Da elevene gikk ut etter timen, holdt jeg igjen gutten som hadde satt igang bråket. «Kast ikke bort tiden på oss, din tufs!» sa han. «Vi er idioter.» Og så slentret han ut av klasserommet. Jeg sank fortvilet ned på stolen og lurte på hvorfor jeg i det hele tatt hadde blitt lærer. Fantes det ikke andre og mer fornuftige ting å gjøre? Jeg bestemte meg for at jeg kulle holde ut ett år, men gledet meg allered til sommeren, for da skulle jeg gifte meg og endelig gjøre noe mer meningsfylt.

«De lyktes i å knekke deg, hva?» sa læreren som hadde kommet inn i klassen. Jeg nikket.
«Bekymre deg ikke,» sa han. «Jeg hadde de fleste av dem i støtteundervisning i sommer. De er bare fjorten stykker og de fleste av dem kommer ikke til å klare seg. Sløs ikke tiden din bort på dem.»

«Hva mener du?»

«De bor i slummen, de farter omkring og stjeler og tar seg småjobber. De kommer bare til skolen når de har lyst. Gutten på gulvet hadde prøvd seg på søsteren til ham han sloss med. Jeg måtte be dem holde fred i matsalen også. Bare hold dem i aktivitet og se til at de er stille. Og finner de på noe tull, send dem inn til meg.»

Da jeg samlet tingene mine og skulle gå hjem ble jeg ikke kvitt synet av ansiktet til gutten som hadde sagt «Vi er idioter». Idioter? Ordet surret rundt i hodet mitt. Jeg visste jeg måtte foreta meg noe drastisk.

Neste ettermiddag ba jeg den andre læreren om ikke å komme inn i klassen om det skulle bli bråk igjen. Jeg måtte takle guttene på min egen måte. Jeg gikk tilbake til klasserommet og så hver eneste av dem fast i øynene. Så gikk jeg opp på tavlen og skrev ECINAJ.

«Dette heter jeg,» sa jeg, «klarer dere å si det?»

De sa det var det rareste navnet de hadde hørt. Jeg gikk opp på tavlen igjen. Denne gangen skrev jeg JANICE. Før de fikk tenkt seg om, sa flere ordet høyt før de så mistenksomt på meg.

«Det er riktig. Jeg heter Janice,» sa jeg. «Jeg er ordblind, det kalles dysleksi. Da jeg begynte på skolen, klarte jeg ikke skrive navnet mitt riktig. Jeg kunne ikke stave og tall bare surret rundt i hodet på meg. En sinke kalte de meg. Ja det er riktig - jeg var ei sinke. Jeg kan ennå høre de hånlige stemmene og kjenne hvordan jeg skammet meg.

«Hvordan kunne du bli lærer, da?» lurte noen på.

«Jo, jeg hater det at noen henger en merkelapp på folk: Jeg er ikke dum, jeg liker å lære. Det er det denne timen skal handle om. Hvis dere liker å bli stemplet som sinker, hører dere ikke hjemme her. Bytt klasse! Her i klassen finnes det ingen idioter.»

«Jeg akter ikke å la dere slippe lett unna,» fortsatte jeg, «vi skal jobbe og jobbe til dere skjønner hva dette dreier seg om. Dere skal klare dere. Jeg både vet og håper at flere av dere vil begynne på universitetet. Jeg tøyser ikke, jeg mener det.
Jeg vil aldri mer høre ordet sinke eller idiot i dette klasserommet mer. Forstår dere?»

Det virket som om de hadde skjønt poenget.

Vi jobbet hardt den neste tiden. Snart fikk jeg små bevis på at det gikk den rette veien. Han som hadde brukt ordet idiot, hørte jeg snakke med en av de andre elevene. «Dette er en fantastisk bok, inne hos oss leser vi ikke barnebøker.»

Månedene gikk og det var stor fremgang i klassen. En dag sa en av guttene: «Men folk tror fremdeles vi er dumme fordi vi ikke snakker slik som de andre.» Nå hadde stunden jeg hadde ventet på kommet. Nå kunne vi begynne å pugge grammatikk. Ganske enkelt fordi de ville det.

Jeg var lei meg for at juni og sommerferien nærmet seg. De ville så gjerne lære mer. Alle elevene visste at jeg skulle gifte meg og flytte til en annen by. Elevene ble ergelige når jeg nevnte at jeg skulle gifte meg. Jeg var glad for at de hadde begynt å like meg, men hvorfor var de så ergelige? Var de sinte fordi jeg skulle slutte på skolen.

Siste dagen på skolen tok rektor imot meg da jeg kom. «Følg meg,» sa han barskt. «Det er et problem i klassen din.» Han så rett frem for seg og gikk foran meg gjennom korridoren. «Hva er det for noe nå da?» tenkte jeg.

Det som møtte meg var helt fantastisk. Det hang blomsterbuketter over alt, det sto buketter på bordene og kateteret var helt dekket av blomster. «Hvordan har dere klart dette?» tenkte jeg. De fleste av elevene var jo så fattige at de nesten ikke hadde penger til mat engang.

Jeg begynte å gråte. Og snart gråt vi alle sammen.

Senere fikk jeg greie på hva som hadde skjedd. Den ene av guttene som jobbet i en blomsterforretning i helgene, hadde sett bestillinger fra flere av mine kolleger og nevnt det for kompisene. Ettersom han var for stolt til å bli stemplet som fattig mer, hadde han bedt butikkeieren om å få alle blomstene som hadde begynt å visne litt. Deretter hadde han ringt rundt til alle begravelsesbyråene og forklart at klassen trengte blomster til en lærer som skulle slutte. De fikk alle blomstene som var blitt igjen etter begravelsene.

Men det var ikke bare meg de hyllet. De hyllet også seg selv. To år senere gikk alle fjorten ut av gymnaset med svært gode karakterer.

Nå, tretti år senere, underviser jeg i en skole med svært flinke elever ikke så langt unna der jeg startet min karriere. Jeg hadde fått greie på at en av guttene hadde giftet seg. Han er en dyktig forretningsmann og at han klarte seg svært bra. Og for tre år siden begynte sønnen hans i den klassen hvor jeg var klasseforstander.

Jeg smiler og ler når jeg tenker på hva som skjedde på min første dag som lærer. Det er ubegripelig at jeg tenkte på å slutte for å kunne gjøre noe meningsfylt!

Janice Anderson Connolly