Livsfilosofi

I 1989 var det et forferdelig jordskjelv i Armenia. Det hadde styrke 8,2 og jevnet nesten hele landet med jorden og drepte mer enn 30 000 mennesker på mindre enn fire minutter.

Midt i det enorme kaoset, skyndte en far seg hjemmefra og til skolen hvor sønnen var. Han fant huset jevnet med jorden.

Etter at det første sjokket var over, husket han at han hadde fortalt sønnen sin at uansett hva som hendte, ville pappa komme å hjelpe ham. Han begynte å gråte da han så ruinene av skolen og husket hva han hadde lovet den lille gutten.

Han prøvde å lete seg tilbake i tankene hvor han pleide å gå da han fulgte sønnen til skolen om morgenen. Han husket at klasserommet hadde ligget i det bakerste hjørnet av bygningen. Han løp dit og begynte å grave i ruinene.

Mens han gravde kom andre foreldre til. De ropte fortvilet: «Gutten min! Jenta mi!» Noen forsøkte å dra ham vekk fra det som var igjen av skolen mens de sa:

«Det er for sent.»
«De er døde.»
«Du kan ikke hjelpe.»
«Gå hjem.»
«Se virkeligheten i øynene, det er ingen ting du kan gjøre!»
«Du gjør bare vondt verre.»

Det eneste han svarte var: «Vil dere hjelpe meg?» Og så fortsatte han å grave etter sønnen.

Brannsjefen forsøkte også å fjerne ham, Han sa:
«Det brenner og snart vil det eksplodere overalt. Du er i livsfare. Vi tar hånd om saken. Gå hjem!»

Det eneste svaret han fikk, var: «Vil du hjelpe meg?»

Politiet kom og sa: «Du er sint og sjokkskadet. Det er over. Du utsetter andre for fare. Gå hjem! Vi tar oss av dette!»

Han svarte: «Vil du hjelpe meg?»

Ingen hjalp ham.

Han fortsatte modig på egenhånd. Han var nødt til å finne ut om gutten levde eller ikke. Han gravde i åtte timer. 12 timer. 24 timer. 36 timer. I den 38. timen dro han vekk en murblokk og hørte ropene fra gutten. Han ropte guttens navn: «ARMAND!» Da hørte han: «Pappa!?! Pappa, her er jeg. Jeg sa til de andre at de ikke skulle være redde. Jeg sa at om du levde, ville du redde meg. Og når du reddet meg, ville de andre også bli reddet. For du lovet at hva som enn hendte meg, skulle du gi meg all den hjelpen jeg trengte. Pappa, pappa, du klarte det!»

«Hvordan har du det der inne?» spurte faren.
«Vi er 14 igjen av 33. Vi er redde, sultne, tørste og glade for at du er her.
Da bygningen raste sammen, ble det et lite hulrom, og det reddet oss.»
«Kom ut, gutten min!»
«Nei, de andre må komme ut først, pappa, for jeg vet at du henter meg etterpå.
Jeg vet at hva som enn hender, kommer du til å hjelpe meg - uansett.»

Mark Victor Hansen