Livsfilosofi

Og livet blir hva vi gjør det til. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være.

Grandma Moses

Det var en gang to menn som var svært syke. De lå på samme rom på sykehuset. Det var et svært lite rom, og det hadde bare ett vindu som ga et glimt av verden utenfor. Som en del av behandlingen måtte den ene mannen sitte i sengen én time hver ettermiddag. Det var visst fordi han måtte bli kvitt væsken som hadde samlet seg i lungene. Sengen hans sto under vinduet. Den andre mannen lå ved veggen og var nødt til å ligge på ryggen hele tiden.

Hver ettermiddag når mannen ved vinduet satt oppreist, brukte han tiden til å fortelle hva han så utenfor. Vinduet vendte ut mot en park med en liten innsjø. Der svømte det ender og svaner. Av og til kom det et barn og matet dem og lekte med en liten båt. Forelskede par gikk hånd i hånd under trærne. Det vokste blomster overalt og på den grønne plenen spilte noen ball. Og bak alt sammen, bak parken og trærne, så han de høye husene i byen.

Mannen som lå på ryggen hørte på når den andre fortalte. Han nøt hvert eneste minutt. Han hørte at det var et barn som nesten falt ut i vannet, han hørte om de fine kjolene jentene hadde på seg. Sidemannens beskrivelser fikk ham nesten til å synes at han kunne se alt som hendte utenfor.

En vakker ettermiddag spurte han plutselig hvorfor det bare var mannen ved vinduet som fikk lov til å se hva som hendte utenfor. Hvorfor kunne ikke han få lov til å gjøre det? Jo mer han forsøkte å ikke tenke på det, jo mer ville han ha en forandring. Han ville gjøre hva som helst for å kunne se ut av vinduet.

En natt han lå våken og kikket i taket, våknet plutselig den andre og begynte å hoste. Han fikk nesten ikke puste og famlet desperat etter knappen for å kalle på sykepleieren. Mannen ved siden av så på uten å løfte en finger for å hjelpe. Selv når mannen sluttet å puste, lot han som ingenting. Nesten morgen fant sykepleieren den andre død. Han ble kjørt vekk.

Så fort det lot seg gjøre, spurte mannen om ikke han kunne få sengen ved siden av vinduet. De flyttet ham og passet på at han fikk ligge godt. Da de gikk sin vei, reiste han seg opp på den ene albuen og kikket ut av vinduet.

Det eneste han så var en murvegg.

Forfatter Ukjent