Mysterie bak Stonehenge
Blant de enorme megalittene som rager dramatisk opp i været i Stonehenge, er det rundt 80 blågrå steiner som danner to ufullstendige ringer i midten av monumentet. De er av vulkansk opprinnelse og hører absolutt ikke hjemme i kalksteins bakke landskapet. Vi vet at de kommer fra Preseli fjellene i den sørvestlige delen av Wales. Dit er det rundt 385 kilometer, og hver av steinene veier opptil 7 tonn.
 |
 |
 |
I lærebøker har det lenge vært god latin at de forhistoriske byggearbeiderne må ha fraktet steinene mesteparten av veien på flåter eller flatbunnede lektere rundt kysten av South Wales og deretter tvers over munningen av Severn og oppover et nettverk av elver, slik at det bare var en kort stykke å slepe steinene over land til Stonehenge. Det er en god teori, men stemmer den? Blant alle de store steinmonumentene som er spredt rundt om i Vest-Europa ellers, finnes det ikke noe belegg andre steder for at store steiner er blitt fraktet mer enn omkring 5 kilometer. Faktisk tviler enkelte forskere på at mennesker slepte steiner i det hele tatt i Stonehenge. I 1991 la geologen dr. Richard Thorpe frem teorien om at disse steinene var såkalte flyttblokker som var blitt igjen på Salisbury Plain da kjempemessige breer trakk seg tilbake i kvartærtiden.
Det hersker fremdeles strid om dette, og det viser nøyaktig hvor lite vi vet om det største og mest fullstendige steinmonumentet i Europa. Den store steinsirkelen står rett på bakken og har vakt forbauselse iallfall siden den mørke middelalderen, da sakserne fant på navnet Stonehenge, som betyr «hengende steiner». Noen forfattere i middelalderen betegnet monumentet som «Kjempenes dans», og kronikøren Henry of Huntingdon omtalte det på 1100-tallet som et av underverkene i Britannia. Her, skrev han, «er steiner av forbausende størrelse satt opp som porter ... og ingen aner ved hvilke midler så mange steiner ble reist så høyt opp eller hvorfor det ble gjort der!»
 |
 |
En tidlig forklaring var at det var trollmannen Merlins verk, mens senere teorier gikk ut på at det var rester av et druidetempel, en forhistorisk sportsplass, et kongelig slott, en kamparena, en gravplass, et overdekket marked, et jordbrukssenter, en landingsplass for UFOer eller et tempel for folket i Atlantis. På 1600-tallet undersøkte den berømte arkitekten Inigo Jones Stonehenge etter oppdrag av kong Jakob 1, og han kom til at det var et romersk tempel.
Hvem bygde Stonehenge og hvorfor?
Nyere forskning viser at monumentet utviklet seg i tre atskilte faser i løpet av 1700 år. Arbeidet begynte i 2750 f.Kr. Da et steinalderfolk laget en rund voll og en grøft markert med 56 hull med jevne mellomrom i bakken. (I dag kalles de «Aubreyhull» etter antikvaren John Aubrey, som først la merke til dem.) Disse hullene later til å ha vært brukt til kremasjoner og kan ha symbolisert inngangen til underverdenen. «Sluttsteinen» ved inngangen til stedet ble satt opp da.
Den andre konstruksjonsfasen begynte rundt 2100 f.Kr. og ble utført av «begerfolket». (De har fått dette navnet fordi de begravet leirbegre sammen med sine døde.) Det var de som satte opp de to ringene av blå steiner, den ene innenfor den andre midt i sentrum av jordvollen, og de anla dessuten en bred vei nordøstover til elven Avon.
Siste del av arbeidet ble utført av mennesker i tidlig bronsealder. Mellom 2000 og 1100 f.Kr. flyttet de blå steinene innenfor rammen av et kolossalt arrangement av stående sandsteiner. Disse kjempestore sandsteinene veide 30 tonn i gjennomsnitt og var 5 meter høye, og de ble forbundet med overliggere som lå på tvers og var svakt buet, slik at de dannet en sirkel med nøyaktig tilpassede «kuleledd», som stabiliserte de stående steinene.
De lærde har forestilt seg at bygningsarbeiderne slepte de kolossale steinene på sleder og brukte eikestammer til å trille dem på og som hevarmer, og at de stablet stadig flere tømmerstokker oppå hverandre for å reise opp steinene. De største steinene ble brukt til å konstruere grupper på tre og tre sandsteiner; to stående med en overligger som forbandt dem øverst. De danner den indre hesteskoen. Steinene veier hele 50 tonn, og det ville ha vært nødvendig med 800 mann for å slepe dem på plass.
Høylandet omkring er fullt av stående steiner, gravhauger og andre monumenter. Men Stonehenge overgår alt dette, og de fleste arkeologer i dag er enige om at formålet med byggverket må ha vært religiøst, og antagelig også astronomisk. Det later til å ha vært en forbindelse der med observasjoner av himmellegemer, for folk oppdaget for lenge siden at sankthansdag kan man fra sentrum av ringen se at solen stiger opp nesten helt nøyaktig over sluttsteinen.
Ved hjelp av en datamaskin har den amerikanske astronomen Gerald Hawkins funnet frem til en rekke andre viktige synslinjer både for solen og månen når de står opp og går ned gjennom hele året, likeså mer innviklede astromoniske utregninger som omfatter bevegelse av konstellasjoner og forutsigelser av sol - og måneformørkelser.
Funnene er fortsatt omstridte, og vi vet ikke noe som helst om de seremoniene som kan ha funnet sted her i svunne tider. Stonehenge er respektinngytende selv om monumentet etter hvert delvis har falt sammen, men fortsatt gir det bare glimt av fortidens hemmeligheter.
