Livsfilosofi

Utforskning av en mellomverden

I alle verdens episke fortellinger, myter og hellige skrifter støter man på temaet død og erfaringer med døden. Det finnes tre forskjellige versjoner av dette.
Den første er nedstigningen til underverdenen.

I disse fortellingene prøver helten, for eksempel Herakles (helten i et gresk sagn), å hente en avdød opp fra dødsriket, eller han ønsker å skaffe seg kunnskap om døden.

I annen versjon fører ekstase og innvielse til en oppstigning i en høyere verden. Profeten Mohammed legger ut på en reise til himmelen og vender tilbake med kunnskap om en paradisisk verden som fremdeles har stor betydning innenfor islam. De elyseiske mysterier i antikkens Hellas fungerte som kultiske ritualer når man skulle innstille seg på og forberede seg til døden. Zarathustra (prest og profet), Paulus (apostel), Mani (stifter av manikeismen) og Henoch (en av israelittenes urfedre) vender likedan tilbake til Jorden med skildringer av den himmelske prakten. Jesus døde på korset og sto opp igjen fra dødsriket på den tredje dagen.

Den tredje varianten er fantastiske eventyrreiser. Blant disse finner vi for eksempel Odyssevs' lange reise som førte ham ned til Hades og andre steder. Men også fortellinger om de store sjøfarerne, som i dag forekommer oss som eventyr, fra Marco Polo (ca. 1254-1324) til Juan Ponce de Léon (ca. 1460-1521), hører med her. Alle vendte tilbake til sin kjente verden etter at de hadde sprengt grenser og opplevd nye verdener, og de fortalte om uvurderlige skatter, fortryllede hager, ånder, fabelvesener og monstre.


Det fortelles ofte om mennesker som har vært igjennom nær døden-opplevelser, at de har befunnet seg i en mørk tunnel med et sterkt lys i den borteste enden.

I våre dager finnes det utallige beretninger om reiser til det hinsidige. De stammer fra mennesker som har vært klinisk døde, men som likevel kunne hentes tilbake til livet. Men her dreier det seg ikke så mye om blomstrende skildringer av eksotiske reiser — disse beretningene er for det meste svært alvorlige. Disse menneskene fremstår på en måte som øyenvitner fra en mellomverden.

Denne typen beretninger ble populære i 1970-årene gjennom Raymond Moodys bok Livet etter livet, og etter dette er markedet blitt oversvømmet av en flom av bøker og historier om dette temaet.

Den amerikanske ingeniøren Tom Sawyer fortalte i et samtaleprogram på fjernsyn om de femten minuttene han lå klemt under en lastebil:
«Hjertet mitt sluttet å slå ... denne tomheten tok form av en tunnel, og plutselig så jeg et skinnende lys foran meg - det er lyset over alle lys, det er - ganske enkelt - Guds vesen.»

Nedenstående beretning blir tilskrevet den hellige Salvius og stammer fra 500-tallet:
«Da jeg døde for fire år siden, ble jeg løftet opp av to engler og ført opp til himmelens høyder, slik at jeg ikke bare opplevde at jeg hadde denne traurige Jorden under føttene mine, men også Solen og Månen, skyene og stjernene. Deretter ble jeg ført inn gjennom en port som strålte klarere enn dette solskinnet, og jeg kom inn i et hus der gulvene glinset som gull og sølv. Det var et ubeskrivelig lys der inne, og utstrålingen fra det lar seg ikke beskrive.»

Begge fortellinger skriver seg fra den samme erfaringen, selv om det ligger 1400 år mellom dem. Overensstemmelsene kan ikke unngå å gjøre inntrykk. Det samme mønsteret gjentar seg over hele verden, uavhengig av alder, kjønn, sosial posisjon eller etnisk tilhørighet, til enhver tid: følelsen av å forlate kroppen, tunnelen, lyset, livet som passerer revy, møtet med lysende vesener, en vurdering av livet, motvillig retur til den fysiske, dødelige kroppen.


Når man hører om de mange nær døden-opplevelsene, må man spørre seg selv om døden virkelig er slutten. Dette er en av menneskehetens største gåter: Hva er det egentlig å dø?