Arbeidsløsheten betraktes av mange politikere som det største problemet i Danmark de siste årene. Arbeidsløsheten i seg selv er neppe et så stort problem som mange vil ha det til. Det finnes mange undersøkelser som viser at de arbeidsløse ikke trives særlig godt. I livskvalitetsundersøkelsen viser det seg at de arbeidsløse har det cirka ti prosent dårligere enn de som har arbeid. Men det viser seg også at enebarn har det 10 prosent dårligere enn dem som har søsken, og ingen vil vel gjøre et stort nummer av at en del ektepar eller samboere nøyer seg med å få ett barn (eller lage en ny lov om at alle par skal ha minst to barn).
Det er rett og slett ingen grunn til å fokusere så mye på lønnsarbeid. Når folk uten lønnsarbeid trives litt dårligere enn andre, skyldes det kanskje ikke engang mangelen på arbeid i seg selv. Det kan snarere skyldes en form for konkurranse om de ledige arbeidsplassene som finnes, og at de dårligst stilte taper i denne konkurransen. Det kan jo hende at man generelt unngår å ansette de mest ressurssvake, de minst sosialt anlagte, de med dårligst selvtillit, dårlige evner til å lære og til å ta ansvar?
Med andre ord forholder det seg kanskje omvendt av det som er vanlig å si, nemlig at de arbeidsløse har det dårlig fordi de ikke har noen jobb. Det er nok heller slik at de som gruppe betraktet hele tiden har hatt det litt dårligere enn de yrkesaktive. Det er lett å venne seg til å se på disse menneskene som ofre og gi samfunnet skylden for at de har det så dårlig.
Når man spør helt konkret hvorfor det er synd på de arbeidsløse, argumenteres det gjerne med dårlig økonomi og problemene med ikke å være en del av samfunnet. Som vi har skrevet tidligere er imidlertid økonomiske problemer sjelden noe å slite med for et menneske som har orden på livet. Til det andre argumentet kan man stille spørsmålet om mangelen på lønnet arbeid nødvendigvis betyr at man er satt utenfor samfunnet. Finnes det ikke en mengde måter å beskjeftige seg på som i høy grad er knyttet til samfunnet? Hva med politiske aktiviteter, flere kunstneriske, som regel ulønnede aktiviteter (for eksempel kunstmaling og skribentvirksomhet), frivillig humanitært arbeid, kanskje til og med store filosofiske prosjekter? Lønnsarbeid er bare en av mange måter å gå inn i samfunnslivet på.
Med en ansvarlig holdning i stedet for offerholdningen kan en periode uten fast arbeide gi en enestående mulighet til å forbedre livet sitt. I en slik periode, hvor en kanskje for første gang i sitt liv har sin tid til egen rådighet, kan en for alvor tenke dypere over livet sitt. Det kan være en enestående sjanse til å arbeide med seg selv og forbedre sin tilværelse radikalt. Det tar jo en masse tid og energi å komme helt ned til dypet av de gamle, ansvarsløse og kjærlighetsløse holdninger til livet. Det er faktisk et stort og krevende arbeid å gjenvinne den livskunst, livsmening og livskvalitet mennesket var tiltenkt fra naturens side. Et slikt eksistensielt oppryddingsarbeid krever nesten en periode med arbeidsløshet.
Hadde vi generelt hatt en mer positiv holdning til arbeidsløsheten i samfunnet, ville vi kunne innrette samfunnet slik at alle fikk glede av den store gaven det er å for en gangs skyld, i ens eget liv som i menneskehetens historie, å ha tid til oss selv og vårt eget liv. Selvfølgelig finnes det ikke arbeid til alle i dagens samfunn hvor vi kan sette et par maskiner til å gjøre tusen menneskers arbeid. Men den enorme rikdommen og velstanden som slike maskiner fører til betyr at samfunnet blir så rikt at ikke alle behøver å arbeide for å få brød på bordet.
Og et slikt samfunn har vi. Flere millioner lever på trygd og noen andre millioner skaper de materielle verdiene som resten av samfunnet lever av. Nå finnes det imidlertid mye verdiskaping som ikke er materiell og som ikke for noen pris kan kjøpes og selges, for eksempel gode ideer og holdninger. Kanskje alle de verdiene som virkelig betyr noe er av mer immateriell karakter? Og kanskje bidrar de som skaper verdier i sitt eget og andre menneskers liv ved å arbeide og utvikle seg selv, med noe langt mer verdifullt enn de som produserer temmelig overflødige, materielle ting som små plastdingester som følger med godteri til barn, eller persienner til de tusen hjem?
En som blir arbeidsledig, må sørge for ikke å bli stående i stampe. Men det må jo også de som har arbeid gjøre. Under enhver omstendighet må vi finne noe å gjøre som vi virkelig trives med. Og noe slikt er jo nettopp noe vi ville gjøre uansett om vi fikk penger for det eller ikke. Derfor er det ingen grunn til ikke å gå i gang med det straks, lønn eller ei. De fleste beskjeftigelser går det faktisk an å ha på hobbyplan - i en eller annen form.
Brenner vi for å komme i arbeid, er løsningen kanskje å erkjenne at blir vi først dyktige til et eller annet, vil det med stor sannsynlighet før eller senere finnes en jobb til oss. Som alltid er det avgjørende viktig å tro på seg selv og gå den veien en dypest sett føler er riktig, i tillit til at ting vil falle på plass for en i fremtiden.
