Har foreldre skylda fordi vi er den vi er?
Våre foreldre (eller de som oppdro oss) elsket oss i høyeste grad. Kanskje de ikke klemte oss så ofte som vi ønsket, men de ga oss mat, de kjøpte klær til oss, og de sørget for at vi fikk vokse opp. Likevel, de fleste av oss gir skylda til foreldrene for alt det vi ikke er. Men det er ingen foreldre som ser sitt nyfødte barn inn i øynene og spør: 'Hvordan kan vi få ødelagt livet til denne ungen?
De viktigste grunnene til at foreldre ikke greier å oppdra sine barn uten problemer, er:
1 .Foreldre vet ikke bedre. Barn lærer gjennom eksempelets makt. Hvis foreldrene visste hvordan de skulle leve sitt liv på en bedre måte, ville de ha gjort det - og da ville denne lærdommen blitt overført til barnet.
2. Barn trenger andre regler enn voksne. Barn er ikke så flinke som voksne. Jo mindre flinke vi er, desto flere regler trenger vi.
3. Foreldre har andre ting å gjøre i tilegg til å oppdra barn. De må tjene penger, gjøre husarbeid, pleie forholdet til ektefellen, ta seg av foreldrene, og så videre. Livet kan ofte være tøft nok, selv uten barn.
4. Noen klager over at foreldrene ødela dem fordi de ikke fikk nok oppmerksomhet - de påstår de trengte mer kjærlighet. Andre hevder at foreldrene ga dem for mye oppmerksomhet - de trengte større frihet. Mange klager over begge deler. Men hvis våre foreldre skulle gitt oss nøyaktig det vi trengte, nøyaktig når vi trengte det, så måtte de ha vært synske - noe de fleste barn nok ville ha opplevd som særdeles påtrengende. La oss nå, på denne bakgrunn, se litt nærmere på barndommen, den epoken i livet da vi lærte å bruke komfortsonens elementer til å sette grenser for oss selv.
Frykt: Barn vet ikke forskjellen mellom å leke i gaten og leke i parken, mellom å drikke gift og drikke melk, mellom å klappe den hyggelige naboens katt og klappe den slemme naboens pit-bullterrier. Hvis foreldrene skal kunne slippe barna av syne, må de lære dem til ikke å gjøre ting som kan være farlige for dem. Verktøyet deres er frykt.Foreldrenes grunnleggende budskap er dette: «Ikke gjør noe som jeg ikke personlig har lært deg.» Med andre ord: «Ikke gjør noe nytt.» Selv om det aller meste «nye» et barn gjør, er helt trygt, er det en liten prosent som er livsfarlig, og det er denne lille prosenten som foreldrene ønsker å beskytte ungene sine mot.
Skyldfølelse: De fleste barn overhører naturligvis foreldrenes likegyldige råd og formaninger - de gjør stort sett det de vil når de vil. Nysgjerrighet veier tyngre enn regler, Foreldrene ser seg derfor ofte nødt til å bruke sin autoritet for a straffe barna. Denne straffen kan bestå av skriking (som oppfattes som det motsatte av kjærlighet), berøvelse (av frihet, mat, leker, osv.), eller fysisk smerte. For foreldrene oppleves ikke noe av dette som spesielt alvorlig - for et barn kan det imidlertid oppleves som en katastrofe. I barns øyne er de voksne (A) veldig store (forestill deg noen som er ti meter høy og veier tusen kilo, (B) de som gir dem trøst, kjærlighet, tørre bleier, osv. og (C) de som beskytter dem mot alle de andre ti meter høye kjempene. I tillegg til alt dette kontrollerer foreldrene maten. Det er derfor ikke til å undres over at barnet reagerer voldsomt når foreldrene straffer det - selv om avstraffelsen bare er «til deres eget beste». Noen ganger hater barnet foreldrene, andre ganger hater de seg selv for å ha gjort det som gjorde foreldrene så sinte. Når det siste skjer, kalles det skyldfølelse. På denne måten lærer vi å bruke frykten som grunn til ikke å gjøre noe nytt, og til å kjenne skyldfølelse etterpå hvis vi gjør det likevel.
Mindreverdsfølelsen: blir også innprogrammert i disse årene. Hvis barnet leker i to timer innenfor foreldrenes komfortsone (for eksempel med leker i stuen), så er alt vel Foreldrene blander seg ikke inn; de sitter og leser, ser på TV eller hva det nå enn er foreldre gjør når barna er «snille». Men hvis barnet beveger seg utenfor foreldrenes komfortsone, og for eksempel begynner å leke med en boks med skokrem, blander foreldrene seg straks inn og da nesten alltid på en negativ måte: Slem, galt, ikke lov, ikke snill.Hva husker egentlig barnet fra en slik kveld hjemme sammen med foreldrene? De to timene da det lekte fredelig i stuen? Eller den plutselige, negative innbhuulingen? Sannsynligvis det siste.
Etter mange slike negative reaksjoner, er det ikke så rart at barnet bygger seg opp et bilde av seg selv som slem, uskikkelig, uoppdragent og rampete. Det hender ofte at dårlig selvtillit har sin bakgrunn nettopp i denne type ambivalent atferd fra foreldrenes side.
Sårede følelser. Vi lærer tidlig i livet at det som skjer utenfor oss, også bør påvirke det som skjer inne i oss. Noen klirrer med et nøkleknippe - for å fange oppmerksomheten vår. Noen skjærer grimaser og lager morsomme lyder - for å få oss i godt humør. Noen gir oss en teddybjørn - for at vi skal føle oss elsket. Til slutt blir våre indre, gode følelser knyttet til slike utvendige opplevelser. Og når de uteblir, føler vi oss ensomme og forlatt.
Vi lærer også gjennom å bruke øynene. Far kommer sent hjem, mor blir lei seg. Mor lager ikke fars yndlingsrett, far blir lei seg. Og så videre. Mors valg av mat har altså en direkte tilknytning til fars humør. Det må være slik det bør være.
